hits

Falske beskyldninger

For litt over to år siden be interjuvet av By avisen I Trondheim der jeg sto frem med min overgreps historie som hadde vært siden jeg var 3 år til jeg var 16 år. Jeg har i ettertid vært interjuvet av forskjelligge medier ol om akkurat denne problematikken. Å holdt appeller/foredragsholder på konferanser. Skal til høten ha et innlegg om problematikken i forhold til overgrep mot gutter og menn. Deltatt på div konferanser. Å snakket med uttallige som har samme historie som meg. Dette er et tema jeg brenner sterkt for og vold i nære relassjoner. Jeg har holdt et fokus på gutter/menn for det meste når det gjelder denne problematikken. Da det er en gruppe som blir oversett av mange. Det ligger mange tabuer og stigma rundt dette. Men i senere tid så har det blitt litt mere fokus på det. Jeg sitter som erfringskonsulet for en nasjonal kompetanse avd. Å erfaringsformilder i en landsdekkende org. Det jeg skal si noe om er hva det kan koste å stå frem med sin historie. Når historien min kom frem så var det bare gode og oppmuntrende ord fra alle og en hver. Folk engasjerte seg i problematikken. Det tok meg ca 6 år med jevnlig intesiv behandling for å komme så langt at jeg kunne stå frem.. Det tok meg ca 27 år fra siste hendelse til jeg var i stand til å stå frem offentlig. I snitt tar det for en/ei overgreps utsatt 17,5 år å fortelle om sin historie for første gang. Jeg har i ettertid av at jeg fortalte om min historie offenftlig hatt et par til intensive behandlings opplegg pluss jeg går så jevnlig som mulig til poliklinisk samtaler med psykolog.

Jeg får den dag i dag oppmuntrende ord fra mennesker som jeg kjenner og som jeg ikke kjenner for at jeg sto frem med min historie. I ettertid så har flere menn stått frem ikke pga meg. Menn det er flere som tør stå frem. Men det jeg skal ta opp nå er mulighetene for å få negativ oppmerksomhet å for min del av den værste sort å noe som kom som lyn fra klar himmel som trykte meg så lagt ned. At jeg vurderte sterkt at nok er nok jeg vil ende livet mitt. for det var så sårende og alt som man hadde jobbet for. For å komme seg opp fra møkka raste sammen. Dette er en stund siden det har skjedd men det har fortsatt satt igjen stygge spor i meg. En person som ikke kjenner meg eller adri har møtt meg eller utvekslet et ord til meg sendte for en tid siden en melding til meg på F. Der denne personene etter å ha lest om mine opplevelser om overgrep i barndommen kommet frem til at jeg forgrep meg mot barn. Jeg skulle ha forgreepet meg mot en gutt på 3 år for en god tid siden å å personene sa at den hadde dokumentasjon på dette. Dettte var noe som svei som et helvete når man vet hva man har offret for å stå frem man vet at man har jobbet i mange år for å sette problematikken på dagsorden. Man vet at man brøt all kontakt med sitt eget barn fra det var knøtt lite pga men hadde en indre frykt om hva om jeg kansje vil gjøre noe slikt. Som sagt disse beskyldningen finnes det ikke hold i overhode jeg vet med selv at det stemmer ikke. Å det er ikke noe problem å sjekke opp for de som skulle tvile på det.

Men det at man står frem med noe av det værste man kan oppleve blir vridd på en slik måte setter uopprettelige sår. Det har fått meg til å tenke meg nøye om jeg f.eks skal like et bilde som venner legger ut av seg selv å barnet sitt. Det ligger i bakhodet tenk om de mener det samme å tror at det er derfor jeg liker bilde fordi jeg har en tiltrekning til barn. Ja man kan si jusk alle de gode tilbakemeldinger man har fått, man kan tenke på ukjente som etter at jeg sto frem åpnet seg til meg å fortalte om sine hemmligheter. Man kan tenke at man har fått en viktig stemme som blir hørt når det er snakk om overgrep og hvilke senskader man kan få og mange får etter å ha vært utsatt for overgrep. Det ble også lagt ut på en FB side at jeg var en overgriper. Jeg tok jo selvsagt kontakt med advokat umiddelbart for dette var jo noe jeg ikke kunne la stå imotsagt det kunne ødelagt for meg i jobb og i mitt arbeide for å få satt denne problemeatikken frem i lyset. Det kom en beklagelse fra denne personene dagen etterpå der den la seg flat. Å det var det jeg ønsket jeg hadde ikke noe ønske om å saksøke osv. Selv om jeg hadde en meget sterk sak. Å det ville uten tvil gått i min favør, da denne dokumentasjonen som personene mente den satt på eksisterer ikke. Noe som hvem so helst kan finne ut av om de skulle ha sine tvil.

Men jeg vet jo at denne personen fortsatt har denne oppfatningen av meg selv om det ikke blir sagt, javel personene kjenner meg ikke å har ikke snakket med så javel. Men skulle denne personene lese dette innlegget så vil jeg minne den på at man kan komme med så mange unnskyldninger man vil men ord av slik negativ oppfatning de brenner seg fast. Ord som er nedsettende om andre uten grunn skader andre å gå få dem til å falle ned til abgrunnen med ingen muligheter til å komme seg opp. Jeg var i avgrunnen men ved hjelp av et fantastisk menneske som dro meg opp sitter jeg her fortsatt den dag i dag. Men uten det mennesket så hadde det vært takk og farvel. For jeg må si det svei egentlig mere en det jeg har opplevd som barn og de årene med fornektelse av at noe har skjedd. De år som jeg hadde brukt på å bygge meg raste sammen å alt var tilbake til et altoppsslukkende mørke. Ja jeg har kommet meg vidre å tatt store skritt i riktig retning av å få et tilnærmet normalt liv. Ja man ar sine perioder der alt er dritt. Men det er en dårlig følelse å måtte drive å tenke seg om man skal like et bilde av barn til venner og bekjente. Eventulet om man skal skrive en kommetar å drive å tenke hver gang nøyeigjenom hva man skriver slik at ikke noe kan misoppfattes på noen måte. Mens for andre så skriver de bare uten å tenke. Så kjære lesere tenk på hva dere sier til andre det kan gi uopprettlige skader for det menneske det gjelder. Det kan være dråpen som får det til å renne over for den gjelder som får den til å velge en siste utvei. Å da er det for sent å angre på hva man har sagt. Som sagt dette er en stund siden å det har tatt meg tid å tenke om jeg skulle skrive om denne opplevelsen. Men ser på det som viktig for andre som eventuelt skal stå frem med vanskelige historier. Det er mennesker der som vil bruke ting mot en på den mest nedverdige måten din kan. Så ha det i bakhodet det er ikke bare sommer og sol med å stå frem med sine vonde å tunge opplevelser.

Leger og legevakt

Som oftest så har de fleste positive opplevelser i møte med fastlege og legevakt det må presiseres før jeg jeg begynner å gå løs på de av de som jobber innen for dette yrket sometter min mening aldri burde ha jobbet med mennesker. For jeg har gjenom tidene fått høre alt for mange historier om negative opplevelser i møte med de gjerne kontakter først i forbindelse med fysisk/psykisk sykdom eller andre kriser som påvirker helsen. Jegselv har en mindre bra opplevelse i øte med legevakt men fikk da overbevist personen om at jeg virkelig trengte hjelp. Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt om mennesker som skader seg selv, å drar på legevakten for å få sydd ol. Som da blir sydd uten bedøvelse med kommentaren det gjør da ikke noe du skjærer jo på deg selv. Hva er det slags holdning til mennesker som er i dype kriser å ser ikke noen annen måte å få ut smerten dem bærer inni seg på.

Jeg fikk høre om en meget spesiell episode en tid til bake. Det er en pasient trengte å få noe beroligende pga sterkt press i fra mennesker i nær relasjon. Da snakker vi om fysisk vold i hjemmet og et meget sterkt press på det psykiske fra andre som står personen nær. Personen var ikke hos sin faste lege, personen prøvde å forklare situasjonen så godt den kunne til legen. Sa noe om at det var vanskelig å snakke om til noen andre enn sin egen lege. Men var så tøff at hxn sa i generelle trekk hva det gjaldt. Å her kommer det som er sjokkenrende legen mente da tydeligvis at vold og psykisk nedkjøring av de nærmeste er sånn livet er å at hxn måtte tilgi dem. Dette viser en totalt mangel av kunnskap når det gjelder de mekanismer som råder når det gjelder fysisk/psykisk vold i nære relasjoner å er noe man rett å slett ikke sier til en pasient som er på sitt svakeste å ber om hjelp. Hxn prøvde flere ganger å forklare situasjonen til denne legen men denne legen ville rett å slett ikke lytte til pasienten. Legen hadde heller ikke tatt seg tid før timen å sett et lite sekund på journalen til denne pasienten å kom med meget banale spørsmål. Til slutt hadde pasient sagt skjønner du ikke hva jeg sier. Legen hadde da blitt snurt pga lege er fra et eller annet østblokk land. Å hintet om pasient mente det i en rasistisk vending. Det hele kuliminerte med at pasient sa denne behadlingen vil jeg klage på. Da hadde legen svart ok hva slags medisin ønsker du. Dette er jo noe legen kunne funnet ut av ved å lytte til pasienten for så å finne bedreut hva behovet til pasienten hadde. Det er vel ikke slik at pasienten skal sitte å bestemme om hva den skal få for å lette litt på hverdagen. Pasienten viste bare om en type medikamenter. Å sa det noe som da ble skrevet ut uten vidre, og resept ble kastet mot pasienten. Jeg må si jeg ble rystet av en slik behandling å en slik kunnskapsløshet om et stort helesemessig problem som vold og psykisk vold i nære relasjoner påvirker mennesker. Å bare skrev ut noe uten å ha satt seg en smule inn i situasjonen til dette mennesket. Så jeg tok det på meg selv å ringe aktuelle legekontor å spørre om dette var vanlig praksis. Å om det var vanlig praksis æ møte pasienter i dyp krise på en slik måte. Noe de sa det ikke var. Så derfor lurte jeg enda mere på hvordan det da kunne skje. Kan ikke si at jeg fikk noe godt svar på det. Dette er tydeligvis et legekontor som flere har negative opplevelser. Etter hva som har kommet meg for øret. Jeg må si at det er en skam at når man annsetter leger ol ikke ser påpersonlig egnethet til å møte personer på det svakeste. Det er bekymringsfult at en lege viser så lite kunnskap om et tema som vold og psykisk vold i nære relasjoner. Da det er frontet som et satsnings området med mye informasjon om. Blant annet nettsted dinutvei fra politiet. Der det står ye om de mekanismer som råder. Å hva som er viktig å tenke på i møte med mennesker som er utsatt for slikt. Å skulle da virkelig tro å mene at dette er noe en hver lege hadde satt seg inn i. Men tydeligvis ikke å en slik behandling av pasienter har kun en virkning å det er at de ser på seg selv som enda mer verdiløse. Så etter min mening så burde denne legen ikke i det hele tatt ha noe med slike saker å gjøre overhodet. Å burde ta seg selv en kikk i speilet å vurdere seriøst om den kansje skulle valgt et annet yrkesvalg. Det som er neda mer beklagelig at det stadig dukker op slike historier titt å ofte. Om leger som har null medmenneskelighet. Som så vidt ser i en journal å tror at alt løser seg ved å bare skrive ut div medikamenter sånn uten vidre. Ja det å gi medikameter kam hjelpe. Men her må man også tenke langsiktig. Før slike grove tjeneste forsømmelse får alvorlige konsekvenser slik at en pasient føler seg så nedkjørt at den velger å avslutte sitt eget liv. En annen grove hendelse som jeg kan nevne konkret er.

En pasient fikk et kraftig panikk annfall å så ikke mange løsninger annet enn å kontakte legevakt for å få en akutt innleggelse på akutt mottak. Det var ikke så alt for lenge siden denne pasienten hadde vært innlagt der men ikke fått noe vidre oppføgning.Pasienten ringer legevakt å forklarer problemet til dem. Får beskjed om å komme dit. Pga div omstendigheter så var dette på et tidspunkt da det ikke gikk noe busser eller lignende. Så pasient går til legevakt en tur på en times tid, flere ganger stopper pasient opp ved plasser der den vurdere opp til flere ganger om den skal bare hoppe ut i i fra ei bro å i vannet for å drukne. Men den kommer frem til legevakten til slutt. Der forklarer den så godt den kan situsjonen, det står i journalen som legen har foran seg at pasient kan være sucidal. Men legen mener det ikke er nødvendig med innleggelse. Psienten er så desperat å sitter der å gråter å virkelig ber om hjelp. Eller så vil den ikke klare seg. Men nei ikke noe hjelp er å få. Det hele ender med at pasient blir så rasende går ut der ifra åuten for er det et stort bussskjur med tykk glassplater som vegger. I sin frustrasjon å desperasjon så knuser pasienten det bussskuret med bare henden i håp om å bli alvorlig skadet. Da kommer det en vekter ut å ber pasient komme inn til legen igjen. Å det ender da med at pasienten får det slik som den vil. Noe som reddet livet til denne pasienten. Men det er en skalm at man må ty tilslike virkemidler før man blir sett av den som skal være til hjelp. Jeg kunne nevnt mange flere slike hendelser man da hadde ikke dette innlegget blitt ferdig med første. Så får avslutte her. Men er det noen av mine lesere som har lignende opplevelser så gjerne ta kontakt med meg

Ord vs handling

Ord er en vesentlig del av livet vårt det er slik vi kommuniserer for det meste med andre. Ja vi har kroppsspråk og vi bruker øynene. Men ord er en slags bekreftelse på dette. Ord kan såre veldig mye ord kan ødelegge et menneske for en tid. Ord kan glede å gi lykke til et menneske. Men hva er egentlig ord jo de er ting som blir sagt noen gang så kommer de feil ut å man må rette på de. Noen ganger kommer de ikke ut i det hele tatt for det var ikke meningen at de skulle det. Noen ganger kommer de for tidlig og noen ganger kommer de alt for sent. Men til syvende å sist så er det bare ord hvis det ikke kommer bekreftelser på dem. For meg så betyr ord mye men like viktig som ordene er handlinger som bekrefter ordene eller avkrefter ordene. Hvis noen sier f.eks jeg er glad i deg men i handling er vond mot deg. Så har ordene null betydning de blir bare stående der i tomme luften uten substans å de hviskes fort bort. Mens handlingen som avkreftet ordene blir sittende igjen. Hvis man sier at man er glad i noen å bekrefter det med handling så blir ordene der for evig å alltid for de har fått støtte av handlingene. Ord trenger støtte for å bli å værende spesielt de gode ordene trenger veldig mye støtte for å bli værende. For de er de vanskligste å tro på ene alene.

Mens de negative ordene trenger ikke så mye støtte for å brenne seg fast i minne. Egentlig rart at det skal være slik forskjell på ordene. Jeg er en stor tilhenger av å vise med handling de ordene jeg sier. Jeg muligens litt manisk på akkurat dette. Når et menneske står deg nært så er man nøye med ordene sine for man vet hvor viktig de er i det øyeblikket de blir sagt. Man bygger opp under dem med handling. Slik at de får en solid grunnmur som de kan stå støtt på slik at de ikke blir glemt. Men så er det en annen sak som gjør dette med ord å handlinger enda vanskeligere. Man sier gode ord  til noen som står man nært. Man viser det med handling også. Men så plutselig skjer en handling som er stikk motsatt av de ordene som har blitt sagt som er stikk motsatt av  de tidligere handlingene. Da begynner grunnmuren å smuldre for man blir forvirret man tenker på ordene som har blitt sagt. Man tenker på de tidligere handlingene som har bekreftet ordene. Å så kommer det som et slags jordskjelv den handlingen som viser seg som stikk motsatt. Å man sitter igjen som et stort spørsmålstegn å lurer på hva skjedde nå. Hvorfor kom den handlingen som river å drar i grunnmuren, å truer med å rive den helt ned. 

Så kan man jo spørre seg hvordan en handling som stikker seg ut i fra alle de andre handligene å ordene får så stor kraft at den legger skygger over det som har vært tidligere. For min del har det noe med at jeg mener at vi mennesker trenger bekreftelser flere ganger for å vite at noe er sant å rett. Å når det stikk motsatte skjer så blir vi på en måte redd for sannheten vi tror på har fått seg et skudd for bauen. Å den trenger bare å få et skudd for bauen for å vakle. Så kan man jo spørre seg hvis f.eks et ord er sagt ti ganger å bekreftet med ni handlinger. Hvordan kan da den tiende handlingen som ikke bekrefter det som har blitt sagt å gjort tidligere få så stor kraft. Det vet jeg ikke så det skal jeg ikke fundere så mye på det jeg vet er at den ene handlingen har så stor kraft. Den kan knuse hjerter, den kan ødelegge mennesker. Den kan få mennesker til å gi fullstendig opp hele livet. Å nå snakker jeg om at den siste handlingen oppfattes som negativ. Så hva da når man får ti negative ord og ni negative handlinger, å så får man plutselig en positiv handling. Har den like stor kraft. Nei vil jeg si av en eller annen grunn. Den vil faktisk være med på gjøre ting enda mer usikkert å utrygt. For da vet man ikke hvor man har den andre. Å her er vi inne på en viktig ting mener jeg. Mennesker som er onde med andre. Bruker veldig ofte en god handling innimellom for å få den som man er ond mot. Til å tro å håpe at alt det andre bare var en vond drøm. For så å bare gjøre det enda vondere for den andre. 

Så kjære lesere bruk ord men tenk nøye igjenom hvilke ord du bruker å vis ordene med handling å da snakker jeg om de gode ordene og om gode handlinger. Da vil aldri ordene bli hvisket ut. Ikke si noe du ikke mener for da mister du all tillit det mennesket har til deg. Bevis at ordene dine er sanne til en hver tid. Så kan man jo si at men jeg mente de ordene jeg sa og jeg har vist deg det med handling. Men så skjedde det noe som gjør at jeg må gå tilbake på noe. Der er jeg igjen en tilhenger av at man ikke skal si noe man ikke vet om man er 100 prosent sikker på uannsett hva som skjer. Ja det er vanskelig for man kan jo ikke se inn i fremtiden kan man jo si da. Men hvis man er usikker på at om man kan si det samme i fremtiden prøv å la vær å si dem. Jeg vet med meg selv at når jeg sier noe til noen som står nær meg så vil de ordene i fra min side være som hugget i stein for evig å alltid. Uannsett hvor sur eller irritert man kan bli på et annet menneske. Så vil mine ord bestå å mine løfter så prøv så godt du kan å ikke lov noe du ikke er helt forbannet sikker på at du kan stå for. For det kan være ødeleggende å den som sitter igjen vil sitte med sår i sjelen sin. Som varer for evig å eneste måten den personene vil få fred er når dagen kommer å man får fred for bestandig. 

Jeg blir så lei

Nå er det en diskusjon om hvor vidt det er riktig av privat personer å lokke overgripere/pedofile i "feller" for så å legge det ut på nett etter på. Det jeg blir så utrolig lei av er at når man mener at dette ikke er så heldig så sitter det mennesker som dømmer en å tror at man er ute etter å "forsvare" overgripere/pedofile. Å da har man bommet så kraftig at det ikke en gang kan kalles skivebom det er tilnærmet selvskudd. Ja det er greit å være uenig i fremgangs metoder for å få bukt med problematikken. Å jeg skal ikke nekte for at jeg har hatt tanker om drap og pining av overgripere selv. Spesielt dem som utsatt meg for overgrep, jeg gikk mange år. Med et ønske om å treffe noen av dem slik at jeg kunne ødelegge dem på måter som ville gitt ordet ødelagt, en helt ny betydning for dem. Men så har jeg snakket med en del som faktisk har gjort dette. Å alle satt igjen med en følelse av at det hjalp ikke noe. Noen av dem har selv måtte sone for sine handlinger å det er man jo ikke tjent med. Da lar man jo etter min mening overgriper ødelegge enda mere av livet sitt. 

Så det er på tide å gjøre mitt syn på dette ganske så klart så kan man være så uenig man vil det er helt i orden men ikke døm andre bare fordi at man er uenig i fremgangs måte på hvordan man skal angripe denne problematikken. Ja jeg mener man skal strekke seg langt for å få tatt overgripere men det må gjøres på en måte slik at det ikke virker mot sin hensikt. Å man bør tenke klart å se alle sider av saken, dvs hvilke konsekvenser vil det få det man gjør. Feks man lokker en overgriper inn i en felle å konfontrerer han med sin handling å filmer dette å legger det ut på nett. Her blir problem stillingen at man selv kan bli straffet for at man har lagt ut noe av en annen uten tillatelse av den andre. Som kan bli straffet ganske hardt, Det skal også sies at politiet er lite glad i denne type fremgangsmetode. Da det kan vanskelig gjøre etterforskningen dems pluss svekke påtale maktens sak mot overgriper, å gi forsvarer argumenter for at overgriper i ytterste konsekvens blir frikjent. Eller får en mildere straff en hxn ville fått normalt sett. Å da har jo det hele virket mot sin hensikt å jeg vil da tro at det ikke er det man ønsker. 

Det er iallefall ikke det jeg ønsker jeg ønsker at en hver overgriper om det er mann eller kvinne skal få den straffen dem fortjener å da må det ikke komme inn uheldige faktorer som gjør at de kan slippe unna pga man har brukt "feil" fremgangsmåte. En annen ting man bør tenke på er ved å legge ut filmer av andre uannsett årsak til at man gjør det. Kan få veldig uheldige konsekvenser for uskyldige andre parter. F.eks man har lokket en overgriper til å møte det hxn tror er ei jente eller gutt på 12 år. Men da møter en mann eller dame på 30 som filmer det hele å legger det ut. Denne overgriperen har da selv barn selv f.eks. Hvordan tror man de vil bli møtt ute i sitt sosiale liv på skole i fritid hvis "alle" å en hver har sett en slik film av mor eller far osv. Man ønsker vel heller ikke at de skal få belastningen for at en av dems nærmeste er overgriper. 

Slik jeg ser det som  jeg har skrevet mange ganger før man bør ikke la bare følelsene styre når man skal forebygge overgrep. Man må ha med hodet også når man har med begge deler i en god balansegang da er da man får best resultater. Samtidig som jeg kan skjønne at følelsene springer avgårde med en som person når det gjelder dette. Å det er egentlig helt rett at de gjør det for vi snakker jo tross alt om alvorlige ting, så la dem løpe avgårde til de går over det er bare sunt. Men når man skal gjøre noe konkret så bør man ha med hodet også, gjerne lete opp tilgjenglig informasjon, forskning, rapporter, kontakte mennesker som jobber med problematikken. For å få inn andre sine synspunkter å så finne sin fremgangsmåte som man føler seg komfertabel med. 

Jeg må inn på dette med dødsstraff som virke måte når det gjelder bekjempelse av kriminalitet som er grov. All forskning viser at den grove kriminaliteten har ikke gått ned i de stater i Usa som har dødsstraff tvert i mot så er det en oppgang. Så da kan man stille seg spørsmålet er det da forebyggende med dødsstraff? Forskning sier nei det er ikke det, det er slik at i de stater der man har satset mere på forebygging enn "pisken" om dødsstraff at grov kriminalitet har gått ned. 

Til slutt vil jeg nok en gang si ikke døm andre fordi at du er uenige med dem, uenighet fører faktisk med seg en konstruktiv debatt å man kan lære noe av hver andre. Ikke døm folk du ikke kjenner å tillegg dem meninger eller holdninger som man ikke har forutsetninger for å kunne gjøre. Å regner med at det finnes de som er uenige med meg i dette. Å jeg er helt klart åpen for en saklig å konstruktiv debatt. Å til slutt husk at man har ikke enerett på hva som er sant eller best å gjøre. Det er i fellesskap man kommer frem til de beste løsninger når man har et felles mål å det er mange veier til Rom.

Personlighetsforstyrrelser

Det er mang å en som har sin mening om mennesker som har diagnosen personlighetsforstyrrelse. De fleste har en del fordommer når det gjelder mennesker som har diagnosen PF (personlighetsforstyrrelse) Å det er på en måte ikke så rart. For når jeg kikker gjenom beskrivelser av PF, så synes jeg det er en litt negativ vinkling fra de fleste. Jeg har tenkt å si noe om hvordan det er å ha hatt en Paranoid PF og å ha en Unvikende PF. 

Når man hører ordet paranoid så tenker mange at den som er det må jo være fullstendig gal satt på spissen. Å man blir fort utsatt for stigmatisering å det er vanskelig å fortelle om hvordan det egentlig er. For de mønstrene som man har tillært seg virker helt unaturlig for mennesker som ikke vet noe om temaet. Pluss det hjelper ikke så veldig mye med den vinklingen media ofte bruker når de snakker om mennesker med PF. Jeg for min del er kvitt min diagnose paranoid PF. Det har krevd en lang å hard jobb med meg selv med hjelp fra fagfolk som skjønner at faktisk så er de mønstrene man har hatt. Er naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. For min del så slo det paranoide ut i en sterk mistro til andre mennesker. Jeg stolte aldri helt på noen, en redsel for å slippe andre inn på meg. I tilfelle de ville bruke ting i mot meg eller såre meg, jeg tolket så og si alt det andre gjorde eller sa til meg som negativt i forhold til meg. Årsaken til denne mistroen å mistenksomheten til andre mennesker var mine opplevelser som barn med overgrep og grov omsorgssvikt. Kan også legge til at det hjalp jo heller ikke på at voksne rundt meg når jeg var barn ikke så hva som egentlig skjedde rundt meg. Å så på meg som et "problem" barn med atferdsvansker. Å da tenker jeg på voksne som lærere, barnevernstjeneste, Bup osv som var inne i bildet tidlig, alt ble et fokus på at det var noe "galt"med meg. Sammen med erfaringer i i "voksen" alder der man prøvde noen ganger å åpne seg å det ble brukt mot meg. Så man la på seg en maske for å holde folk på avstand slik at man så langt som mulig kunne unngå situasjoner der man kunne gjøre seg sårbar i forhold til andre. Dette gjorde det slik at jeg unngikk alt av nære relasjoner for å beskytte meg selv å på en måte beskytte andre mot min mistro og mistenksomhet. 

Mange tror at når et menneske først har en PF så er det for evig å alltid det er så langt unna fakta som det kan bli. Det er mulig med riktig behandling å bli kvitt det. Ja noen av trekkene kan komme tilbake innimellom men de er ikke vedvarende. Å sånn sett så kan vi alle mennesker bli litt paranoide inni mellom. Man kaller det først en PF når det påvirker hverdagen og funksjon til den den som sliter med dette. Å så må man se forskjellen mellom en alvorlig PF og en PF. En alvorlig PF svekker funksjons evnen i det det daglige meget sterkt å hvordan man forholder seg til andre og seg selv meget sterkt. 

En annen PF jeg vil si noe om er unnvikende PF  Dette er noen av de  symptomer på denne PF 

  • Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt.
  • Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre.
  • Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner.
  • Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt.
  • Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet.
  • Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.
  • Følelse av å være mindre verdt enn andre.

Jeg er enig i en del av disse men ikke alle men det er nok forskjellig fra person til person. Kan legge til for min egen del redsel for å kjenne på vonde følelelser. Unngå situasjoner der man må kjenne på vonde følelser, tedenser til isolering i perioder. Men nok en gang må det presiseres at dette er noe som endrer seg ved god behandling. Å det kan også endre seg ved at man plutselig møter et menneske som viser en at det man tror å tenker stemmer ikke i forhold til dem. Det kan i noen tilfeller være den beste terapi at man opplever at noen andre ikke er slik man tror "alle" er. Det er detsverre lite forskning på unnvikende pf så mitt håp er at det blir mer. 

Den PF som det har vært mest fokus på i den senere tid er borderline å den har man mye å god kunnskap om. Så den skal jeg ikke gå inn på her. Mye pga jeg ikke vet noe selv om hvordan det er å ha det. Pluss at det er mye informasjon om denne PF. 

Under følger en del linker om PF som kan være int for de som ønsker mere info om denne psykiske "lidelsen" Jeg gjentar igjen at en god del synes jeg er vel negativt ladet. Så jeg håper mine lesere kan se litt forbi det, å ikke konkludere med at de som lider av disse er fullstendig håpløse osv. For det er vi ikke så langt i fra å jo før allmenheten og en del fagfolk skjønner det. Jo lettere vil det gjøre livet for de som sliter med dette .

https://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse

 http://no.healthline.com/health/unnvikende-personlighetsforstyrrelse

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp

http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-personlighetsforstyrrelser

http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-2/f-60-alvorlige-personlighetsforstyrrelser/

https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-paranoid-personlighetsforstyrrelse

 

Legge ut bilder av barna sine på FB?

Jeg har blitt kontaktet av flere som lurer på akkurat dette. Grunnen til at de lurer på dette er pga de er bekymret om bildene kan bli brukt av pedofile/overgripere osv. En annen årsak til at de lurer på dette er at de får mye pes fra andre som synes det er forferdelig at bilder blir lagt ut av barn å som "bare" forholder seg til hva de leser i media. Å overtolker det de leser å skylappene å hysteriet tar overhånd, en ting man må huske på er at hysteri har aldri tjent noen sak. Skylapper tjener heller ingen sak. Så da er det på tide å komme med litt info for det første et hvert bilde som legges ut på nett kan bli manipulert. Slik at det blir slik som den som har manipulert ønsker det. Det kan være bilde av voksne eller barn så enkelt er det å et hvert bilde som blir lagt ut på nett kan misbrukes av de som ønsker det. 

Men det man må se på her etter min mening disse nettovergriperene som driver inne på darknett trenger ikke å gjøre dette da det florer bilder og filmer av reelle overgrep som skjer mot barn. Det florer av bilder av  barn som er nakne, så ja ikke legg ut et bilde av barnet ditt når det er nakent er min mening. Men å f.eks legge ut et bilde av barnet sitt som sitter i sol stol med shorts på seg å spiser is. Eller barn som svømmer i basseng eller sjøen med shorts eller badedrakt. Eller i en leke situasjon å har på seg en shorts eller en lett sommerkjole. Det burde man helt klart kunne legge ut, uannsett så kan man ikke garantere seg mot at bilder blir misbrukt om man nå har på seg en varmedress fra felleskjøpet eller en shorts/sommerkjole. Å skal man være hysterisk så lar man jo nettovergripere styre livet sitt. Å det er vel ikke det man ønsker at de skal få enda mere "makt"

Problemet med å bli hysterisk er at man klarer ikke å se klart, man tror man har eneretten på hva som er riktig man setter seg ikke nok inn i saker. Man lytter ikke til mennesker som vet mer om et tema. Å man begynner å overføre dårlig samvittighet til andre som ikke har noen grunn til å ha det. Da de ikke har gjort noe galt. Hysteriet skaper bare enda flere tabuer og stigmatisering som igjen gjør det vanskligere for utsatte for nettovergrep å fortelle. Tenk deg f.eks en 14 år gammel jente eller gutt. Som synes det er kjekt at mor eller far har delt bilder av dem når dem var yngre. Å ikke ser noe galt i det, så kommer de plutselig over et bilde av seg selv som i utgangspunkte var et uskyldig bilde tatt i en hyggelig setting. Men som har blitt brukt i en mye mindre setting. Tror man virkelig at de vil fortelle om det hvis de vet at mor eller far har fått tyn fra andre for at de har lagt ut bilder av barnet sitt. Nei de vil ikke det for de er lojale mot sine foreldre som aldri har gjort dem noe galt. Å de er redde for at noe skal skje med foreldrene hvis de forteller så de holder det hemmelig. Å da har jo faktisk overgriper fått det nøyaktig slik som han eller hun ønsker. 

Det blir en hemlighet å de kan fortsette som før for "ingen" vil si noe, tenk på den skyldfølelsen det barnet sitter med å den skammen som bygger seg mer å mer opp. Å det behovet for å kunne fortelle om det som ikke blir dekt, de fleste av oss vet hvilke senskader slikt kan føre med seg. Se for deg et annet scenario barnet forteller sine foreldre om det. Foreldre vil da som oftest føle en skyldfølelse fordi de har lagt ut bilder, men tenk hvor mye større den blir hvis de nærmeste sier f.eks hva var det jeg sa. Man legger  bare større byrder på uskyldige mennesker. Som har mer enn nok av skyldfølelse allerede i en slik situasjon. Man bør som oftest ha tiltro at foreldre gjør riktige valg for seg selv og sine barn så lenge ikke ting viser seg helt over stokk å stein.

Så må man se på hvem er det som lager et slikt hysteri hos enkelt mennesker å der er det flere som trår feil. Jeg har sett tilfeller av politi distrikt kaller overgreps filmer og bilder for barne pornografi. Som etter min mening er et helt fullstendig uvettig begrep. For det første så har ikke overgrep noe med pornografi å gjøre i det hele tatt. Barn har ikke noe med pornografi å gjøre man må faktisk kalle en spade for en spade, det er overgrep. Å kalle det for noe annet er bare å skape forvirring over begreps bruk. Det legger igjen flere tabuer rundt temaet å skaper hysteri å enda mere redsel blant mening mann. Å man vil enda mindre snakke om det. Samtidig satt på spissen ved å bruke feil begrep så lager man en form for unnskyldning for overgripere, som vil bruke alle begrep som på en eller annen måte kan virke "formildende/unnskyldene" for sine handlinger som et verktøy for å "legitimere" sine handlinger. Politiet bør være de første som burde vite at feil begreps bruk ikke tjener til noe. 

Så er det media sin part i de fleste saker synes jeg de klarer seg greit men til tider så er senasjons overskrifter som er viktigst å en litt lite objektiv fremstilling av slike saker. Med på å lage en ensporet debatt som blir for mye føleles ladet å lite konstruktiv. Man hauser hver andre opp å glemmer å tenke klart. Å når man ikke tenker klart så klarer man ikke å se løsninger utenom "ekstreme" løsninger som ingen er tjent med. Aller minst de som blir utsatt for nettovergrep. Å det er vel ikke de man ønsker ramme de har jo gått igjenom nok spør du meg. Så bruk sunn fornuft å del bilder av dine kjære små med god samvittighet å ikke lytt til hysteriet selv om den som er hysterisk i sin egen tanke gang mener det godt. Så virker det fullstendig mot sin hensikt.

Ta vare på hverandre

Mange tar livet og personene i det som en selvfølge.. å når den dagen kommer at de ikke er her mer,sitter man å tenker på hva man skulle gjort annerledes. Sett pris på og ta vare på hverandre og elsk når du kan.. Døden er så endelig. Dette er ordene til den flotteste personen jeg har møtt, å jeg fant ut at de er verdt å utdype. Av en eller annen grunn så ofte tar man hverandre for gitt, å som selvfølge. Å man pleier ikke relasjonen slik den trenger å bli pleid. For å utvikle seg i en sunn og god retning. Vi alle mennesker har et behov for å bli satt pris på og verdsatt for den man faktisk er. Vi alle har et behov for å kjenne at noen elsker en å bli møtt med kjærlighet. Men detsverre så er det mange som ikke får oppleve akkurat det, eller når de får oppleve det så er føles det som for sent. Man tror ikke helt på det. Pga det har vært noe ukjent for dem i lang tid, pga andre har sett på dem som selvfølge. Dette er noe som ofte rammer mennesker som har vært utsatt for overgrep, mobbing, vold i nære relasjoner, eller andre traumatiske opplevelser. Men som sagt det er like viktig for alle å ikke bli sett på som selvfølge. 

Så kan man jo stille seg spørsmålet hvorfor blir det ofte slik at andre tar en som en selvfølge, et vanskelig spørsmål å svare på det egentlig. Kansje den ene part aldri har lært seg at man skal verdsette andre. Kansje har man selv opplevd å bli tatt som en selvfølge å derfor ikke kjenner til noe annet. Men for blir det litt rart at man da behandler andre på en slik måte spesielt hvis man ikke selv blir behandlet slik. Da burde man jo se at her har jeg gått glipp av noe før. Man burde sette pris på at det er noen som viser en at man ikke er en selvfølge. Å da spesielt hvis man har opplevd å selv å ha blitt tatt som en selvfølge.  

Samme personen sa dette også:Når jeg dør hvor mye du er glad i meg og hvor mye jeg savner deg.Fordi det er de ordene jeg vil høre mens jeg fortsatt er i livet. Å dette er veldig sant det er for mange som ikke får høre dette før det er for sent.Å når det er for sent så vil man aldri få vite at noen akkurat er glad i dem eller savner dem. Etter min mening så burde man minst en gang om dagen si til noen at man er glad i dem å mene det. Man burde også vise det med handling, det trenger ikke være noe stort. Det er faktisk slik at de små ting betyr ofte mye mer enn de store ting. Det som f.eks gi en person en god klem, eller gi dem trøst når de trenger det. Være en person som er til å stole på å viser at man er tilliten verdig som man får. Dette høres jo ut som enkle ting men for mange så er det vist vanskelig å være sånn. I min verden så er det uforståelig at det skal være så vanskelig. Ja man kan glemme seg av og til å noen dager er det vanskelig å vise til andre at de ikke er en selvfølge. Men sånn er livet men problemet begynner når det blir en vane at man tar noen som en selvfølge. Så begynn å bry deg om andre å du vil se at andre vil bry seg om deg, å de som tar deg som en selvfølge fortjener ikke å være i livet ditt. For de ser ikke hva de går glipp av. De ser ikke deg som den verdifulle personen du er, de ser ikke forbi de maskene man legger på seg for å late som at alt er greit. Mens det innvendig er en lengsel etter å ikke bli tatt som en selvfølge. Det skal da ikke være så vanskelig å være et med menneske spesielt når man får så mye igjen for å være det.

Menneske møter og nære relasjoner

I løpet av livet så møter man på mange mennesker noen liker man å noen liker man ikke. Noen får man en flyktig relasjon til. Andre en jobb relasjon, venner bekjente og noen får man en nær relasjon til. Det er det som er "normalt". Men så har vi de som er reasjonsskadd dvs som har f.eks opplevd/opplever vold i nære relasjoner eller overgrep. Da blir dette med menneske møter og spesielt dette med nære relasjoner vanskelig. Å mange skyr mennesker og nære relasjoner i lang tid som voksen når de har f.eks har kommet ut av en overgreps situasjon(er) eller har brutt ut av et forhold som har vært preget av vold.

Hvorfor skyr disse menneskene nære relasjoner og menneske møter? Det kan det være flere årsaker til men noen av årsakene er at de er redde for å åpne seg for andre. For å vise svakheter for de tror de har mange svakheter som andre vil utnytte til sin egen vinning. For det har de lært igjenom mange år med å bli trykket ned og blitt mishandlet utsatt for overgrep osv. For med de fysiske overgrepene og den fysiske volden så følger også med den psykiske mishandlingen. Som ofte arter seg med trusler. Nedsettende ord om hvor lite verdt man er som person at ingen bryr seg om en som person. Du klarer deg ikke uten meg ingen andre vil ha noe med deg å gjøre. overgriper/voldsutøver bruker alle midler for å bryte ned den utsatte. Å passer selv på å fremstå som den sympatiske, snille personen uttad. Slik at ingen skal tro på den utsatte hvis den tar til mot å fortelle.  Alt dette er en del av spillet for å kunne beholde makten over den utsatte, for det hele er faktisk snakk om å ha makt over et annet menneske. 

Så når dette menneske endelig kommer ut av situasjonen så er det så redd for å åpne seg for andre. Fordi det tror av hele seg at "alle" andre er lik det de har kjent på kroppen i alle år. Man er også redd for at andre ikke vil takle å høre på hva de har opplevd.Man blir så redd at man prøver alt det man kan å skyve mennesker bort som egentlig vil en bare godt. For man kan ikke tro at det er noen som vil en godt. Jeg har vært en av  dem å jeg sier vært men alt endret seg for en liten stund siden. Noe som jeg aldri hadde trodd ville komme til å skje. Ja jeg har et godt forhold til arbeids kamerater og "familie" da mener jeg min foster familie. Som mange andre som har opplevd overgrep og vold. Så hadde jeg begynt å innfinne meg med situasjonen at jeg kommer ikke til å få noen nære relasjoner. Jeg kommer ikke til å finne noen som jeg kan prate med alt om. Selv om det er en god del mennesker som har sagt til meg hvis det er noe så bare si i fra. Jeg vet  at andre som har vært og er i min situasjon opplever det samme. At det er mennesker som sier er det noe så er jeg der. Men med sine erfaringer så tror man ikke helt på det. Å det er utrolig vanskelig å få til å snakke. 

Men så utrolig nok så plutselig så møter man et menneske som det bare sier klikk med å alt faller liksom på plass. Ja jeg vet det høres helt merkelig ut, jeg selv var fult innstilt på at det kom aldri til å skje meg. Å jeg vet om mange som har slått seg med ro at ja ja det skjer ikke, men jeg kan bare si at det kan skje når man faktisk minst venter det. Hadde man spurt meg for en mnd siden eller to-tre mnd siden så hadde jeg sagt sorry det skjer ikke. Noe som jeg hadde faktisk slått meg til ro med egentlig for ca et år siden. Jeg å mange andre tenker at ja ja det er noe man får ofre for å prøve å ha det så godt som mulig, ja jeg vet at man "nekter" seg selv et grunnleggende behov. Men med de erfaringer man sitter med så er det et behov som aldri har blitt dekt så hvordan kan man da savne noe man ikke kjenner til?

Pluss man vet at egentlig så er det behovet så sterkt at man kansje ødelegger seg selv i søken etter å få dekt det behovet. Pluss når man merker at noen vil gi en det man egentlig ønsker over alt i verden så skaper det så mange indre konflikter at man nesten føler det som at man blir "gal". Men jeg vil si at det er faktisk mulig at man møter et menneske som er der for en i tykt å tynt. Å den opplevelsen av å møte et slikt menneske kan egentlig ikke beskrives før man opplever det. Jeg vet at en del av mine lesere ikke vil tro dette å ja jeg er helt med. For jeg ville egentlig ikke trodd det selv før det plutselig skjedde. Så nå skal jeg komme med en dårlig klisje kan jeg oppleve det så kan alle det. Ja nære relasjoner skaper mange indre konflikter man diskuterer med seg selv. Man kjenner igjen gamle mønstre å man prøver hele tiden å ikke la følelsene løpe avgårde med en. Man prøver å slå på fornuften å bremse å stoppe opp å tenke seg om. Samtidig som man lengter etter den flotte tingen som en god nær relasjon er, jeg vil råde en hver å ta sjansen når den kommer. Ja helt klart mulig at man går på nok en smell, å tenker faen det var ikke verdt det. Det gjør bare enda mere vondt, å man lukker seg enda mer inn, men ja det er mulig å oppleve noe godt med en nær relasjon eller et menneske møte. Jeg er en av de heldige som faktisk får oppleve det nå, å ja til tider så er det slit. Men veier man opp mot det man får så er det bare fantastik. Dette ble et vel personlig innlegg men håper for det at det vil gi noen få troen på at ting er mulig uannsett hvor lang tid det tar. Vi alle fortjener et lite øyeblikk av lykke selv om det kansje ikke varer så lenge. For min del så tror jeg fast å bestemt på at det kommer til å vare lenge. Å skulle jeg ta feil så vil jeg for det huske det som en god opplevelse.

2017 Å må nok engang ta tak i ting

Skulle egentlig skrivd dette for en liten stund siden, men med jul og annet så ble det ikke slik. Men nok engang så må jeg ta tak i hva en del kvinner har av syn på andre overgrepsutsatt enn kvinner. Kvinnefronten er jo en slags gallions figur i så måte. Men det blir enda være når fremtredende stortingspolitikere viser et gangsyn på dette området. Som viser så fullstendig mangel på kunnskap på dette feltet at det er skremmende. 

Nå før jul så kom en person jeg kjenner med en oppfordring til forskjellige navngitte politikere om at de burde slå ring rundt alle overgrepsutsatte ikke bare kvinner/jenter. Det ble en liten debatt rundt dette der blant annet denne fremtredende stortingspolitikeren kom med noen kommentarer. Denne politikeren er rep for SV å kom med et argument for at de stiller seg bak alle overgreps utsatte da hun henviste til boken til Inga Marte. Altså hun prøvde å gi et inntrykk av at det var SV som parti som hadde skrevet denne boken. Noe som jo ikke stemmer i det hele tatt. Denne boken skrev Inga Marte som privat person i den perioden hun hadde trekt seg tilbake fra politikken. Ikke en eneste krone har SV heller gitt til dette prosjektet så her kom denne politikeren med en blank løgn. Noe jeg påpekte raskt. Jeg spurte også hvorfor det har seg slik at man ikke ser SV som fremtredende på demonstrasjoner ol der man faktisk tar med alle overgrepsutsatte. Men når det gjelder demonstrasjoner som bare går på kvinner som utsatte så er de der med høyt heva faner. Det fikk jeg ikke noe svar på det ble helt stille. Det sier egentlig nok for meg at det ble stille.

I samme debatt var det en fra partiet rødt som kom med en kommentar som var slik som dette: Jeg har hørt mye om kvinner som sier at bare menn er overgripere, men ikke sett det. Altså denne skulle frem til at det er løgn at det er slik. Jeg ba denne personene om å sette seg mer inn i debatter ol. Som svar fikk jeg at jo det gjorde denne personen men den hadde fortsatt ikke sett slikt. Å ville gjerne ha beviser for dette, jeg måtte som sant siat jeg sparer ikke på linker i fra alle de utallelige debattene jeg har vært i. Å siden hxn hadde hørt så mye om dette så burde det vel være nok bekreftelse på at slikt skjer. Da ble denne personen meget snurt å lurte på om jeg mente om hxn løy. Jeg svarte at det fikk hxn tolke som den ville selv. Å nok engang ble det stille merkelig nok. 

Så egentlig er det ikke så rart at kvinnefrontens verdensbilde og andre ekstremfeministers bilde får lov til å regjere når vi har politikere som sitter der med bind for øyene å ikke vil se fakta selv om de blir klasket mitt i trynet på dem. Jeg frykter at jeg nok blir nødt dette året også å skrive mye om dette. Faktum er uannsett hva kvinnefronter å blinde politikere vil tro å ikke tro. Alle kjønn er utsatt for overgrep og det er overgripere blant alle kjønn sånn er det.

En annen ting som jeg også må skrive noe om er at i Desember i fjor så tok Nrk opp problematikken rundt overgrep mot menn. Med en flott dokumentar og div artikkler om dette. All ære til Nrk og de utsatte mennene som stilte opp for å bryte ned tabuer rundt denne problematikken. I en artikkel så ble det tatt opp mødre som som forgriper seg på egen barn ikke noe ukjent fenomen. Men mange tabuer rundt dette å tydeligvis ble dette dråpen for en del bedrevitere innen for denne type problematikk. For ikke lenge etter på så måtte Nrk komme med en artikkel der de måtte forsvare at de tok opp problematikken rundt overgrep mot gutter/menn og kvinnelige overgripere da mødre spesefikt. 

Jeg har jo ingen anelse om hvem Nrk fikk kritikk i fra jeg kan synse og mene mye om det. Å de fleste av mine lesere regner jeg med skjønner hvor jeg vil rette pekefingere. Jeg burde egentlig slutte å bli overrasket over at mange viser så stor motstand mot de faktiske forhold, men jeg må ærlig innrømme at jeg gjør ikke det helt. Selv om det ikke er uventet at man møter slik motstand, men kjære kritikere av at helheten blir tatt opp. Dere er faktisk med indirekte å hjelper overgripere med deres kritikk av at dette blir tatt opp. Dere er med på å gjøre at de som har vært utsatt for overgrep av kvinner ikke vil bli trodd, å da tenker jeg ikke bare på gutter/menn som har blitt utsatt for overgrep av kvinner. Jeg tenker like mye på jenter/kvinner som har det å ja hvis du ikke viste at det også skjer så kan jeg informere deg om at det skjer. Men det hører vi også så alt for lite om. 

Så mitt ønske til kvinnefronten å andre ekstrem feminister å andre som er blind for de faktiske forhold. Ta dere en tur til optikeren få på dere brillene å se. Du ser det ikke før du tror det men du må også se det slik at det blir mulig å tro det. La oss i 2017 kjempe for alle overgreps utsatte uannsett kjønn for det er det de trenger. Godt nyttår

PS jeg vet jeg skriver mye feil men minner på at jeg har skrivevansker å regner med att de som leser mine innlegg likevel forstår budskapet mitt.

Å jul med din glede???

Da nærmer det seg  kraftig jul å de fleste gleder seg til den. De skal tilbringe den med familie, venner osv. Spise god mat med tilhørende god drikke enten av litt alkohol eller annet. Julen er jo en høytid som skal bringe familien nærmere hverandre å det er jo flott. Men jeg vil som en del andre snakke om de som ikke synes julen er så stort eller gruer seg til jul. 

Jeg selv har egentlig ikke vært noe stor tilhenger av jul den har bringt opp mange negative følelser. Mye på grunn av hva jeg har opplevd tidligere i min oppvekst. Jeg har egnetlig ikke noen familie som jeg kunne tilbringe jul med. Joda jeg hadde en fosterfamilie fra jeg var 16 som jeg feiret jul sammen med. Men det var ikke det samme da. Jeg ble trist i jula å følte meg ensom egentlig som et utskudd som ikke kjente på julestemningen å gleden ove rå feire det sammen med de som skulle stå meg nærmest. Jeg likte jo ikke mine biologiske mor eller min stefrar. Ville ikke ha noe med min søster å gjøre, fordi jeg følte jeg var sviktet avdem. Å klarte meg fint uten dem. Men likevel kjente jeg vel på et savn , å det er jo ikke rart når man blir foret med hva enn man så på. Denne gleden over jul der man fikk se på tv familer som koset seg sammen å tok vare på hver andre. Julen er jo gjenomsyret med akkurat det budskapet.

Så mine tanker går til de som ikke synes jul er noe stas som går inn i en sikkelig tung periode pga de får ikke blitt en del av det som er "normen"når det er jul. De som kjenner ekstra mye på ensomheten og savnet med å kunne få dele julen med andre som ville ha betydd  noe for dem. For de barna som  er redd når f.eks tante/onkel kommer på besøk, for da vet de  at når kvelden nærmer seg. Så vil noen ta i døren dems å krype under teppet å elgge seg sammen med dem. Og overgrep skjer å barnet skulle ønske at det kunne fortelle men ingen ville tro på det. For tante/onkeler jo så snille bare se på de flotte gavene du får fra dem.

Eller de som voksen alder har blitt slått handen av fra sine nærmeste pga de har fortalt om overgrep fra nærmeste familie. Men de andre i familien vil ikke tro på det, eller sier det er på tide du kommer over det. Det som har skjedd har skjedd slutt å grunn over det med. Eller de barna som vet at når det gjelder jul så vil det vanke ekstra mye juling hvis man ikke er glad å er sammen med familien. jeg må også innom de barna der foreldre og andre i familien drikker seg fra sans og samling å der barna blir overlatt til seg selv. Vil preisere at jeg ser ikke noe galt i ta seg f.eks en øl til maten eller en skarp en, men når man har barn så alt med måte.

Jeg tenker på eldre som ikke får besøk av barna  sine pga de er så opptatt  med egne juleforberedelser at  de ikke har tid. Eller de som er innlagt på psykiatrisk som må feire julen der uten at noen kommer på besøk. Det gjelder like mye de som er innlagt i somatikken. De som ikke har noen nære relasjoner som de tør spørre om de kan få komme på besøk i juletider. Eller alle de som ikke tør spørre noen i det hele tatt  fordi de er redd for å være til bry for andre. De vil ikke laste sine  problemer på andre i redsel for å ødelegge julestemningen til andre.

Så da blir man sittende der for seg selv å kjenne på tristhet, sorg, gråt ol. Å bare  teller ned  dagene til det hele er over. De orker ikke se på tv  for der er det jo bare juleglede å det blir en slags form for turtur å se på det. Pgga man blir minnet hele tiden på hvaman selv ikke har, men så inderlig skulle ønske seg at man har.

Man føler seg som utskudd hvis man blir spurt er du i julestemning å man må nesten svare at joda man er det, selv om man har mest lyst til å si det som det er. Men det kan man jo ikke for man vil jo ikke legge en demper på andre sin julestemning. Jeg tenker på alle de som faktisk synker så dypt ned i alt at de velger å ta sitt egent liv. For det er ikke å stikke under en stol at mange velger å gjøre det i slike høytider for smerten blir alt for stor. Har vært der selv der jeg har sett på det som eneste mulighet, emd tanke på at ingenn vil jo bry seg jeg sitter jo her helt alene.

Så tenker jeg på de som har så dårlig råd at de rett å slett ikke har mulighet til å feire jul, selv om de ønsker det spesielt hvis de har egne barn. De vil så gjerne gjøre noe  godt for barna men det går rett å slett ikke.

Ja dette innlegget er nok ikke med på å skape julestemning men det er det heller ikke ment som. Det er ment som at vi må prøve å ikke glemme dem. Samtidig som at de som faktisk får en god julestemning åhar en flott jul har i bakhodet over hvor heldige de er som har det slik. For det er ingen selvfølge i det hele tatt. Før man vet ordet av det så kan  ting skje at det ikke er sikkert at man har det slik neste år. 

Nå vil jeg si til slutt at jeg skal ikke klage så mye, jeg har en fantstisk fosterfamile som jeg får komme til den dag i dag for å feire jul sammen med. Selv om jeg har et annstrengt forhold til jul så hjelper det litt. Jeg føler meg ikke fullstendig som en del av fellesskapet men de innkluderer meg i det. Å det gjør det mye lettere. Å jeg slipper å sitte alene så jeg er heldig som bare det sånn sett. Jeg må også si at jeg synes de er utrolig tøffe de som tør stå frem  å spørre om hjelp i jula da tenker jeg på ensomme som forteller hvordan de har det. Å spør rett ut om noen kunne tenke seg å feire jul sammen med dem. Å en  stor takk til  alle de menneskene som faktisk åpner sine hjem for ensomme og andre som sliter med julen. Dere gjør en fantastisk jobb, en takk til de som har fosterforeldre som jeg har som innkluderer en som  en del av familien. Dere hjelper utrolig mange. Så derfor vil jeg ønske alle mine lesere en så god jul som mulig. Å til de av dere som ikke får en så god jul tror meg jeg vil tenke på dere, vet at det ikke hjelper så mye. Men det er det lille jeg får gjort

Sånne som oss

Var tema på den nasjonale personlighetspsykiatri konferansen til Nasjonalt kompetansesenter for personlighetspsykiatri sin nasjonale konferanse den 1-2 desember i år. Dvs tema var hvordan personer som har eller har hatt et diagnose av art personlighetsforstyrrelse har eller har blitt møtt av spesialist helsetjensten. Dette er et tema jeg har tatt opp tidligere i denne bloggen da jeg tok opp fordommer i forhold til personlighet. Men ser at det er nødvendig å ta det opp igjen. Spesielt etter å få ha hørt flere sine opplevelser. Det første jeg skal ta opp er de fordommer der folk tror at når man har en personlighetsforstyrrelese. Heretter kalt PF. Så er hele personene forstyrret, slik er det ikke.

Kan ta en sammenligning kansje ikke den beste men det får nå så være. Se for deg at du har knekt foten da er det akkurat det som er problemet. Dvs du har ikke knekt hvert eneste bein i kroppen. Å det samme kan man si om en Pf. Det er en del av personligheten som har en "skade" som oftest kommer pga ytre erfaringer som f.eks utsatt for traumer. Dvs mobbing, overgrep, omsorgssvikt ol. Dette kan slå ut i forskjellige typer PF. Den mest kjente ut i fra hva jeg har fått med meg er borderline eller på godt norsk emosjonelt ustabil Pf. Å ja jeg kan skjønne at for den vanlige borger så kan det høres ut som personene er spik spenna gærn. Men sånn er det ikke, de fleste psykiske lidelser er reaksjons mønster som er en årsak av normale reaksjoner på unormale ting som man har opplevd. Å da må man faktisk se på hva er det personene har opplevd. Så slutningen er det er ikke hele personene det er noe "galt"med men en del av den. 

For å få en PF diagnose så må man kvalifisere div krav for hver enkelt PF diagnose mange av dem kan være flytende i forhold til vær enkel PF diagnose men det er de som skinner gjenom som sterkest som legger grunnlag for en spesefikk Pf diagnose. Som sagt så er det et sterkt fokus på borderline å det kan jeg skjønne for mange av  dem som har/hatt denne diagnosen har  blitt møt på en uverdig måte i møte med  helsevesnet. De blir møt med holdninger som konflikt søkende, oppmerksomhetssyke, behandlingsresistente osv. De blir utelukket fra behandlings opplegg bra pga de har en PF diagnose, nå gjelder det ikke bare de med borderline. Jeg hadde en paranoid Pf diagnose og sterke trekk til en unnvikende Pf. Å husker mitt første møte med psykiatrien da jeg var innlagt 9 mnd ved en Dps. Jeg så at de hadde en del gruppe terapi timer som jeg tenkte at jeg kunne hatt nytte av. Men siden jeg hadde PF så ble  jeg fullstendig utelukket fra disse timene. Generelt så ble jeg ikke behandlet noe spesielt godt. Det var ei av de annsatte som prøvde å bygge opp en relasjon, noe som er  viktig for meg. For min del så ser jeg på det med relasjoner som  meget  viktig for å kunne gå inn  i behandling, men hxn ble frosset ut av  de andre annsatte etter min mening. Husker spesielt jeg skulle ha et møte med en psykiater som hadde satt seg i hode at jeg skulle kastes ut av  avdelingen. Greit nok problemet var at jeg hadde ikke noe sted å dra. Jeg  hadde ikke noe sted å bo. Men hxn ville kaste meg ut. Denne miljø arbeideren hadde sagt til meg før møte at hxn skulle stille opp for meg.

Men etterhvert som møte pågikk sa hxn ikke et ord, å jeg kjente på det som et stort svik og avvisning. Det endte med at jeg ble kastet ut til ingenting. Heldigvis tok Nav grep å hjalp meg på dagen. Men tilbake til denne miljøarbeideren som jeg mente hadde sviktet meg fullstendig, hxn kunne fortelle meg at hxn hadde fått streng beskjed om  å ikke si et eneste ord under hele møte. Det var min opplevelse men problemet den er ikke enestående for mennesker med en PF diagnose. 

Kan f.eks nevne en opplevelse jeg fikk høre av noen som hadde prøvd  å ta livet sitt. Det endte med at denne personen  ble plukket opp av ambulanse men ambulanse personellet var nedlatende å mente det  hadde vært bedre om  de hadde plukket opp noen med hjerte innfarkt. Akkurat som at livet  til denne personen ikke var værdt noe siden hxn hadde prøvd å ta livet sitt. Pga hxn hadde sunket så langt ned at det var eneste  utveien den så. ALLE liv er da like mye verdt uansett spør du meg. 

Eller en som  ble behandlet dårlig av helsevesnet pga Pf diagnose men så kom man frem til senereat hxnnok også var bipolar og hadde ptsd. Da skulle alle plutselig hjelpe å alt skulle ordne seg. Men når hxn hadde "bare"en pf diagnose så var det ikke  snakk om å få noen form for hjelp. Det er detsverre alt for mange slike historier i psykiatrien ikke bare når det gjelder Pf diagnoser men generelt. en det skal sies det skjer sakte men sikkert endringer det som er litt synd er at  det  er de med disse diagnosene som må kjempe frem disse endringene. Det burde være unødvendig etter min del. Men samtidig er det ekstremt viktig å få bruker stemmene frem slik at behandlere får et innsyni hvordan det føles på kroppen for den det gjelder. 

Så det var fantastisk å se reaksjonene til de fagfolkene som var med på denne konferansen når vi brukere fortale om våre opplevelser. De ble tatt  meget godt i mot. Å tror nok en god del fikk øynene opp. Samtidig så ble jeg litt undrende til uttalelser som at de var i "sjokk" over å høre om våres erfaringer. For som sagt det er ikke enkeltstående opplevelser. Kjenner til veldig mange med de samme erfaringer,så da  ble det litt rart for meg at de ble i sjokk. men  får tror at  dette "sjokket" kom  pga det ikke er slik disse som deltok på denne konferansen oppfører seg mot sine brukere. Samtidig som  at jeg håper de tok med seg sjokket å sprer det vidre utover slik at de som bruker  en slik dårlig praksis får øynene opp. 

En annen ting som bekymrer meg at det er så ulike muligheter for å få adekvat behandling basert på hvor man bor i landet. Spesielt i Nord-Norge der behandlingstilbud er tilnærmet null. Her  har man tydeligvis glemt den berømmte gyldne regel om å større satsning i psykiatrien i forhold  til somatikken. Noe de egentlig har glemt i de fleste helse regionene. Å Bent Høie sitter igjen som en nikke dukke som ikke klarer å få helseregionene til å følge opp politiske vedtak. For så langt har det  fått null konsekvenser for de som ikke følger opp den gyldne regel. 

Til slutt så er det mange som synes at det ikke burde hete personlighetsforstyrrelse å det har vært diskutert om man burde  finne et noe mer passende  navn. Men det er nok en lang prosess å mest sannsynlig skjer det nok iingen endringer når det gjelder det. Jeg  for min del har ikke noe problem med det navnet. Men skjønner at mange har det. Å mye av grunnen til det er jo den stigmatiseringen de opplever ikke bare fra helsevesnet alene. Men også fra befolkningen generelt med utsagn som f.eks hvis noen har gjort en alvorlig kriminell handling så er man raske med å sette diagnoser på den som har gjort det uten å ha  noe grunnlag for det. Bare for å ha sagt det det er ikke det sammesom at når man har  en diagnose  så vil man gjøre en alvorlig kriminell handling

 

Overgrep mot barn

Det har vært et sterkt fokus på dette i det siste pga saken i Bergen jeg har skrivd noe om det tidligere. Å nå har jeg tenkt å ta for meg div reaksjoner fra mennesker på dette med overgrep mot barn. Man har kunnet lese i div kommentarfelt/kronikker,ytringer osv om sjokk, vantro, dødsstraff, overgrep mot barn den nye terroren, pedofili osv. For å ta dette med vantro og sjokk først, jeg blir like forundret hver gang det kommer frem en sak om overgrep mot barn. For hver gang er reaksjonene sjokk og vantro. Man så dette når det gjaldt overgreps saken i barnehager i Bergen. Man så dette i Alvdal saken, Tysfjord saken osv det virker på meg som det blir et kollektivt hukommelsestap i Befolkningen en stund etter hver slik sak.

For sjokket å vantroen er like stor for hver sak så hva er årsaken til dette sjokket å vantroen kan man lure på. Noe av årsaken til dette tror jeg ligger i at det fortsatt er mange tabuer rundt dette med overgrep. Dette er ikke noe man snakker om, man vil ikke se det, man ser det ikke før man tror det, man vil ikke tro at slikt skjer, man fornekter at slikt skjer, man vil ikke forholde seg til det. Men faktum er at dette er noe som skjer hver dag og for å begynne med å få gjort noe med dette samfunnsproblemet og helseproblemet. Er at man faktisk må ta det inn over seg at slikt skjer. Man må normalisere problematikken rundt overgrep dvs at man snakke om det. Man må tro at det skjer å man må få rivd ned tabuene. Disse sjokk utbruddene og vantroen er etter min mening med på å bygge opp under at det blir vanskelig for utsatte å fortelle om overgrep de har opplevd. For når noen som har vært utsatt for overgrep leser om dette sjokket og vantroen. Så vil de fort tenke hvordan vil noen tro på det jeg har å fortelle, 

Derfor må vi snakke om dette, vi må snakke med barna våre om grenser for egen kropp, vi må snakke med barna våre om at voksne ikke har lov til å ta på dem på en måte som barnet synes er ekkelt. Slik at det blir lettere for barn å fortelle om slike opplevelser. Med å være åpen med barna sine om dette vil barna få tilitt til voksne om at det ikke er farlig å fortelle. Å når barn forteller så må man holde seg samlet å ikke komme med sjokk reaksjoner, man må lytte å vise at man tror på barnet. Og man må melde i fra til rette instanser slik at man får stoppet eventuelle overgrep mot barnet. 

Når det gjelder kommentarer om dødstraff og andre drastiske ting man burde gjøre med overgripere så er nok sikkert tanken bak slike utsagn tenkt i beste mening. Samtidig som det kan være en frustrasjon over en del straffe utmålinger i overgrepssaker. Problemet med slike utsagn er at det fører ikke til noe konstruktivt. Å i værstefall kan det gi overgriper flere streger å spille på når det gjelder å få barnet til å ikke fortelle om hva som skjer. Se for deg at Mor/far/tante/onkel eller noen andre som står barnet nært er den som utsetter barnet for overgrep. Vi vet at overgriper bruker strategier som å si at hvis barnet forteller om overgrep så vil fryktelige ting skje. Som f.eks at overgriper vil bli satt i fengsel ingen vil tro deg, det er din feil at denne personen gjør dette mot deg osv. Barn ønsker ikke at noen som står nært dem skal i fengsel ol, De blir redde for å miste mor eller far for selv om de blir utsatt for overgrep. Så vil de fleste barn ikke slutte å være glad i mor eller far eller noen andre som står dem nært. Å de vil iallefall ikke ønske at de dør så det barnet på 3,4,5 eller 6 år vil bli skremt til å ikke fortelle om overgrep i redsel for at overgriper kansje dør om de forteller om hva som skjer. Så poenget mitt er ja klart vi skal ha fengselsstraff men vi må ikke gi overgriper mere skyts som hxn kan bruke til å skremme barnet til taushet. 

Når jeg skriver overgrep mot barn er den nye terroren så er det hentet fra en artikkel som var i Bergens tidene . Der artikkel forfatter tar opp hysteriet rundt dette med overgrep mot barn. Se link lengre nede på siden. Artikkel forfatter tar opp den moralske panikken å jeg er enig med at man må ikke få panikk når det gjelder problematikken rundt overgrep mot barn. Panikk gjør at man ikke tenker klart og konstruktivt jeg er enig i at man kan ikke straffe tanker, uannsett hvor lite man liker tankene. Når det gjelder skildring av overgrep mot barn så er jeg nok litt mere usikker. Artikkel forfatter tar for seg fiktiv skildring av overgrep. Men hvem skal bedømme om det er fiktivt eller ikke er et spørsmål som reiser seg hos meg.Den som har skrevet om overgrep mot barn vil nok mest sannsynlig si at skildringen er fiktiv. Noe den da altså ikke behøver å være, samtidig som jeg ser problemet med de tilfellene der den faktisk er fiktiv. Jeg er enig i at man kan ikke dømme noen for noe som er fiktivt selv om man ikke liker det som har blitt beskrevet. http://www.bt.no/btmeninger/kommentar/Moralsk-panikk-326942b.html 

Til slutt så må jeg innom pedofili eller rettere sagt formeningen om at alle overgripere er pedofile og at alle pedofile begår overgrep. Dette er formeninger som ikke stemmer med virkligheten. Det er ikke slik at alle som begår overgrep er pedofile, det kan være helt andre årsaker til at man begår overgrep. Som f.eks kontroll, vise makt over den utsatte i noen tilfeller kan overgriper mene på en eller annen merkelig måte er min mening. At den viser kjærlighet til den utsatte det er overgripers måte å vise at den er glad i den utsatte. Ja jeg vet det høres merkelig ut men nå er vi mennesker skrudd sammen på forskjellige måter. Og så har det seg også slik at alle pedofile begår ikke overgrep. Det finnes en god del som aldri har gjort det eller kommer til å gjøre det. Pga de har gjenom blant annet behandling lært seg å styre seg. Å helt til slutt vil jeg bare minne på at overgripere kan være hvem som helst å det kan være både kvinne eller mann som er overgriper. Det er noe man heller ikke må glemme, for det er fortsatt slik at gjengs oppfatning blant befolkningen er at det kun er menn som begår overgrep. Men virkligheten er ikke slik å når man skjønner det så kan man begynne konstruktivt å belyse denne problematikken.

oprasjon Dark Room. Pedofil saken som er opprullet i Bergen

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la være å kommentere denne saken til den var ferdig etterforsket. Men når jeg ser litt på kommentarer rundt saken ol. Så ble jeg nesten nødttil å si noe om saken nå. Det første jeg vil si er at all ære til denne jenta som sa i fra om overgrep, og som gjorde at politiet i Bergen begynte å etterforske denne saken. Hun er utrolig tøff å det står all respekt av at hun sa i fra. Og all heder til moren som tok dette vidre til politiet. Og all ære til politiet som satte i gang etterforskningen. I det som kan bli den største saken i Norge når det gjelder pedofile nettverk. Ut av 5500 bruker kontoer så har man identifisert 51 menn. Å her har diskusjonen gått litt, en del mener at det er feil at man i div media har fokusert på at det har blitt sagt at det er kun menn som har blitt identifisert. Man har savnet en mer kjønnsnøytral holdning, å jeg er ikke helt uenig i det i utgangspunktet. Men mener santidig at det er innenfor å faktisk si hva slaks gruppe det gjelder, på lik linje som jeg mener det er helt innenfor å si det hvis det f.eks hadde vært asylsøkere, kun kvinner, kun advokater osv.

Men det jeg reagerte på var tv 2 nyhetenes konklusjon om at resten som er under etterforskning er kun menn, refferer til 21 nyhetene den 21 nov. Der man gikk ut å sa at dette gjaldt kun menn. Nå er det som sagt 5500 bruker kontoer som er under etterforskning å man har identifisert kun litt over 1 prosent av dem. Da blir det litt feil av Tv 2 nyhetene å konkludere slik når faktisk de som står for etterforskningen ikke har konkludert slik enda. Da saken fortsatt er under etterforskning. 

Samtidig er jeg undrende til uttalelse fra barnehuset i Bergen der en av de annsatte sier vi slutter aldri å bli overrasket når det gjelder slike saker. Hmm hallo dette er faktisk ikke noe nytt det skjer hver jævla dag. Hver eneste dag året rundt så blir barn utsatt for overgrep, å når man kommer med en slik uttalelse etter min mening. Så har man ikke innsett alvorligheten i denne problematikken. 

En annen sak som faktisk gjør meg irritert er hvordan mening mann uttaler seg i forhold til slike saker. Det jeg skal frem til er når det kommer slike store saker, så er menig mann kjapt ute med fordømmelser osv. Å ja det er meget bra i utgangspunktet, men jeg støtter ikke uttalelser om innføring av dødsdom for overgripere eller tortur. Som mange roper om å det er gjerne de samme menneskene som i neste omgang fordømmer land som har slik praksis. Samtidig så lurer jeg på hvor er de samme menneskene i de mindre sakene som gjelder overgrep. Da er det tyst fra dem av en eller annen merkelig grunn hadde de vist den samme fordømmelsen i det daglige når det gjelder overgrep så hadde vi kommet faktisk mye lengre når det gjelder å kjempe mot dette samfunnsproblemet/helseproblemet dette er. Men neida da er de stille å spør man de om å engasjere seg så er det stille helt til det kommer en slik stor sak. 

Problemet her er at denne saken er bare en "dråpe"  i forhold til hva som skjer bak skjulte dører å på dark nett hver eneste dag. Men det vil man ikke forholde seg til i hverdagen, da lukker man øynene å unnskylder overgriper med at hxn er jo en ressursperson osv. Det er faktisk like ille for det barnet som blir utsatt for overgrep fra f.eks kun mor/far eller noen andre i mindre skala en det som har blitt avdekket i denne saken. Som for de barna som har blitt utsatt i denne saken. 

Å det er noe jeg jeg kommer til å gjenta til kjedsomlighet vi alle har et annsvar for å være like oppmerksomme og engasjert uannsett hvilken sak det gjelder. For de fleste av oss ønsker jo barnas beste får jeg håpe. Så hver så snill hvis den samme opprørheten i hverdagen som dere viser i disse store sakene som blir opprullet. Det er noe med utsagnet du ser det ikke før du tror det, å det gjelder gjelder like mye i små saker som i store saker. 

Fordommer i forhold til seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner

Det er en del fordommer og stigmatisering av personer som har vært utsatt for overgrep eller vold i nære relasjoner. Og jeg skal prøve å si noe om det. Jeg har jo i flere innlegg påpekt hvordan en del feminister har sine fordommer i forhold til at gutter/menn som har blitt utsatt for overgrep. Spesielt når det gjelder de som har hatt kvinnelig overgriper. Dette er noe jeg har opplevd i en hver debatt/diskusjon som jeg har deltatt i når det gjelder denne problematikken. En gruppe som muligens møter enda mer fordommer fra denne delen av feminister er jenter/kvinner som har hatt kvinnelig overgriper. 

Akkurat denne gruppen av utsatte er et tema som jeg egentlig ikke kan så mye om, Mye av grunnen til det er at det er et underkommunisert tema det finnes lite forskning og undersøkelser rundt akkurat dette. Noe som jeg synes er beklagelig å mener at det bør bli et sterkere fokus på. Det har noe med å se helheten av denne problematikken. Å da må man se alle utsatte på lik linje, og for å forebygge så må man se at begge kjønn finnes blant overgripere. 

Men nå skal det sies at det er ikke bare er en del feminister som har sine fordommer når det gjelder overgrep mot gutter/menn. Og jeg kan også ta med fordommer i forhold til jenter/kvinner som har vært utsatt for overgrep. Det finnes også menn som har det, nå skal sant sies at jeg personlig har møtt lite fordommer fra menn i forhold til dette. Når jeg sier dette så tenker jeg på at gutter/menn blir utsatt for overgrep og at kvinner også er overgripere. I løpet av den siste 5 års perioden jeg har engasjert meg i dette temaet. Så har jeg kansje opplevd 2-3 ganger fordommer i fra menn, mens i en hver debatt jeg har vært i så har jeg møtt fordommer fra kvinner. 

Men jeg vet jo at andre menn har opplevd en del fordommer fra andre menn, som er samme fordommene som jeg har møtt fra kvinner. Pluss at menn jeg gjerne kommer med at hvis man har blitt utsatt for overgrep av en mann. Når du er mann selv så er du homo, du er svak som ikke klarte å forsvare deg osv. Når det gjelder utsagn mot gutter/menn som har vært utsatt for overgrep fra en kvinne. Så kommer fordommer som dette gjerne. Du likte det nok, det er ikke mulig at en kvinne kan forgripe seg på en mann, var hu så stygg at du angrer deg osv. 

Der jeg har opplevd at menn har mere fordommer i forhold til overgrep er overgrep/voldtekt mot kvinner. Nå må jeg presisere at det er et mindretall av menn som har dette. På lik linje som at det er et mindretall av kvinner som har slike fordommer. Men mange av fordommene jenter/kvinner som har opplevd overgrep/voldtekt er: Hvordan var du kledd, du flørtet sikkert med han så da ba du om det, Du skulle ikke ha drukket deg så full osv. Mange av disse fordommene kommer detsverre frem i rettssaker. 

En annen gruppe som møter en god del fordommer når det gjelder overgrep/voldtekt er utviklingshemmede. Norsk og internasjonal forskning viser at denne gruppen er spesielt utsatt i forhold til dette. Mye av grunnentil dette er at man ofte i saker ser på dem som lite troverdige. Møter et rettssystem som ikke er tilpasset dem. En norsk studie viser at faktisk overgripere i slike saker blir mildere dømt. 

Det har flere mediaer belyst i forhold til at man har spurt forskjellige meddommere om dems syn når det gjelder voldtekter spesielt. Nå skal ikke jeg begi meg ut på å si at i div rettssaker så har det blitt dømt feil. Da jeg som mange andre ikke har vært til stede i disse sakene, så man har ikke kjennskap til alt i sakene. Men skal jeg basere meg på det som har kommet frem i media i fra en del slike rettsaker så kan man jo stille seg undrende til noen av avgjørelsene som har blitt gjort. Men sant skal sies dette er saker som er vanskelige det er fort ord mot ord osv. Men i saker der overgriper innrømmer skyld å likevel blir frikjent setter en dårlig smak i munnen min. 

Når det gjelder vold i nære relasjoner så er det nok etter min erfaring kvinner som er mest fordomsfulle spesielt når det gjelder de forhold. Der det er kvinnelig voldsutøver å da er det uavhengig av om den utsatte for vold er gutt/mann eller jente/kvinne. En god del kvinner mener at når det gjelder vold i nære relasjoner så er det kun menn som utøver vold. Dette har blitt tilbakevist mange ganger av Nktvs og andre. Når det f.eks gjelder vold mot egne barn så viser Bufdir til at i 2015 så sto kvinner for 14 prosent av mild vold mot egne barn. Mens menn sto for 12 prosent av mild vold mot egne barn, når det gjelder grov vold mot egne barn så er prosentandelen lik på 4 prosent. Gutter/jenter er like mye utsatt for vold fra egne foreldre det positive er at andelen har gått ned siden 2007. 

Man finner også noen fordommer fra menn når det gjelder dette med vold mot barn, som f.eks jeg fikk da juling da jeg var barn. Å jeg har jo klart meg bra. Det er vel den mest klassiske, eller barnet har ikke vondt av det ol. Problemet er at forskning viser at det er stor sannsynlighet at barnet faktisk kan få problemer i etter tid av slike handlinger. 

Til slutt så har vi partnervold/kjærestevold her ser man igjen større fordommer blant kvinner når det gjelder det faktum at menn blir utsatt for vold av kvinner.'Nktvs la ut en rapport om dette i 2014 når det gjelder mild vold så står kvinner for en større prosent andel enn menn. Mens grov vold så står menn for en større prosent andel en kvinner. Her også er det noen fordommer i fra menn som gjerne går på at menn som får juling av kona/kjæreste er pingler eller ikke er ekte menn. 

Så som en avsluttning på dette innlegget så vil jeg nok en gang si at når det gjelder disse samfunnsproblemene så må vi slutte å se på kjønn. Vi må se på det som et samfunnsproblem som rammer alle. Vi må ikke være redde for å snakke om dette, for å snakke om dette vil etter hvert ta livet av fordommer og stigmatisering.

 

Feminisme/Antifeminister

Her beveger jeg meg nok inn på et betent område, men man ser i samfunnsdebatten som har vært i det siste at dette er noe som må taes opp. Når man ser på hva feminisme står for for. Feminisme står for er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn.Selve ordet feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet feminia, som betyr kvinne.Feminismen har flere ideologiske retninger, men felles står målsetninger om at menn og kvinner skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar.

Allerede her skurrer det for meg meg. Hvorfor har man valgt å kalle det feminisme som er et ord som er så nært knyttet opp til kvinne som kjønn. Når hovedpoenget er at uavhengig av kjønn så skal alle ha like rettigheter, muligheter og ansvar. Nå skal sant sies det er ikke feminismen jeg vil til livs, for jeg er helt enig i at man skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar. De jeg vil til livs er de grupperinger som bruker feminisme som et forsvar for å sette seg selv i en "offer rolle" som jeg etter min menig mener at man ikke er tjent med. Jeg vil til livs de som bruker feminisme som et forsvar for å komme med ekstreme beskyldninger mot andre kjønn da spesielt mannen. Med det mener jeg uttalelser som at alle menn er voldtektsmenn, alle menn er voldsutøvere, menn kan ikke bli utsatt for overgrep/voldtekt. Kvinner forgriper seg ikke på andre, kvinner utøver ikke vold i nære relasjoner. De samme grupperinger som over ser forskning og rapporter som ikke passer inn i dems verdensbilde om at "alle"  kvinner er et "offer" for "alle" menns sine handlinger. Som bruker feminisme som et forsvar for å kjempe for likestilling kun for sitt eget kjønn. De samme grupperinger som tror de har eneretten på hva sannheten er når det gjelder å kjempe for rettigheter, muligheter og ansvar. Det som er det største problemet er at de ødelegger og vanner ut hva feminismen egentlig står for, og i dragsuget så drar dem med seg de. Som faktisk står for kjerneverdiene i feminismen. Jeg har og er med i en god del debatter der kjønns spørsmål blir tatt opp, spesielt når det gjelder dette med vold/overgrep i nære relasjoner og generelt. Å jeg ser ofte at når en/ei kaller seg feminist så kan det fort virke som en rød klut for en del. I visse tilfeller så blir det som en rød klut for meg også, og da tenker jeg at det egentlig er ille at noen grupperinger. Med ekstreme meninger har klart å ødelegge så mye for en bevegelse som egentlig har mye fornuftig med seg. Man kan blant annet takke mange feminister for at overgreps problematikken kom frem i lyset tidlig på 70 tallet. Ja jeg kan henge meg opp i at de da også fokuserte kun på at kvinner ble utsatt for overgrep. Men skal gi dem den at på den tiden så var overgrep noe ikke noe man snakket om i det hele tatt. Så at de fikk det frem takk for det feminister. Å sant skal sies de fleste feminister deler ikke de oppfatningene som disse ekstreme grupperingene innefor feminismen. Å det har man jo sett i div avis oppslag der flere feminister går så langt at de ikke ønsker å bli knyttet opp til feminisme. Å det er jo trist at ekstremister innenfor feminismen er dem som skal få lov til å styre samfunns debatten. Det er synd at etter min mening flere og flere tror på disse ekstreme holdningene og meningene. Heldigvis er de i et fåtall generelt. Men jeg synes å merke en mer og mer vridning til at mange fremtredende debattanter, og andre som sitter i posisjoner der de faktisk skal være til hjelp for andre uavhengig kjønn på like premisser. Er med på å legitimere ekstreme holdninger. Jeg merker meg også en vridning i fra media der man er veldig flink til å helle mer besin på bålet til dem med ekstreme meninger. Det som er klart for min del erat disse grupperingene innefor feminismen ønsker ikke ikke likestilling osv, de ønsker en kjønnskamp. Å i visse situasjoner så har utsagn som er med på å lage det til en kjønnskamp blitt en slags form for politisk korrekthet. Å nåde dem som da kommer med noe som da vil være politisk ukorrekt. 

Men som jeg nevnte tidligere i innlegget her så skurrer det for meg at man kaller det feminisme å være for disse kjerneverdiene. Et ord som jeg synes passer mye bedre er ekvalisme som for meg er et kjønnsnøytralt ord. Og som da vil være mye mer dekkende for grunnverdiene i feminismen. 

Så var det antifeminister beskrivelse av dem er at dem er i mot feminisme og minst en av grunnpilarene i feminismen. Og det er stemmer nok sikkert for noen, og da er man igjen tilbake til det jeg vil kalle ekstreme holdninger. Og er for meg like på jordet som ekstreme feminister. De er også med på å lage samfunnsproblemer til kjønnskamp isteden for å faktisk fokusere på at samfunnsproblemer er akkurat det. Å at de ikke er en del av et forsøk på å lage ting til en kjønnskamp som ingen er tjent med. For da vil man bare ligge i hver sin skyttergrav å ikke komme et steg vidre. 

Men jeg tror mange som kaller seg antifeminister egentlig ikke er det, men de kaller seg det pga at de forbinder ordet feminisme med ekstreme holdninger. Så da skjærer de alt over en kam. Som jeg nevnte tidligere ordet feminisme blir som en rød klut. Nå er ikke jeg tilhenger av å skjære alle over en kam, spesielt med tanke på at det store flertall deler ikke de ekstreme meningene. Men det som er trist er at ofte så får ikke det store flertall like mye oppmerksomhet som de som har ekstreme meninger. Å da får man en veldig polarisert debatt der beskyldningene hagler over hvert enkelt kjønn. 

Nå vil noen sikkert mene at jeg har skrivd mye om feminisme å lite om antifeminisme å ja det stemmer bra. Begrunnelsen min er som sagt tidligere at jeg tror mange som kaller seg antifeminister egentlig ikke er det. Men har blitt satt i en slik bås pga dems motstand mot ekstreme feminisiske holdninger. Å dem har kansje til og med satt seg selv i en slik bås i mangel av noe bedre.

Krisesentersekretariatet

I perioden 25 nov til 10 desember skal krisesentersekreariet ha en kampanje med fokus på vold mot kvinner. http://Krisesentersekretariatet dette ser jeg som problematisk da det står i retningslinjene til dem at menn og kvinner skal være likestilte. Det står faktisk nedfelt i loven for krisesentrene, med en slik kampanje så er med med på å bryte egne retningslinjer og lov for krisesenter. Man følger en ensporet holdning om at det er kvinner som blir utsatt for vold og ikke menn. 

Dette er litt int når man ser på nyere undersøkelser der det gjelder mild vold i nære relasjoner og psykisk vold så er kvinner overrepresentert som voldsutøvere. Mens i tilfeller av grov vold er menn overrepresentrert. Krisesentrene har jo også i den senere tid sagt selv at de har hatt en økning av menn som henveder seg til dem. Men med en slik kampanje er de nå med på å heve terskelen for at menn som har behov for hjelp fra dem. Dette kan da umulig være hensikten til dem igjen viser jeg til loven og retningslinjene de har. Kan jeg kan heller ikke se at det gagner kvinners kamp mot vold mot kvinner at de stadig blir satt i en "offer"rolle som man har sett tilstadighet i de kampanjene som har vært rundt vold i nære relasjoner og overgrep. En annen ting som er int er at når vi bruker samme definasjon av overgrep som vi bruker for kvinner opp mot menn. Så er prosentandelen av utsatte om trent like stor ca 25 prosent.

Krisensentersekretarietet i tråd av sin posisjon og retningslinjer og lov skulle da holde seg for gode å kjøre en kampanje som er ensrettet mot et kjønn, og faktisk gjøre det de er satt til å fokusere på vold i nære relasjoner uavhengig av kjønn. Og her burde likestillingsombudet kjenne sin besøkelses tid å påpeke at det er brudd på gjeldende retningslinjer. Det kan ikke å skal ikke være krisesentersekretariet sin rolle å være med i det som stadig mere har blitt en kjønnskamp når det gjelder vold i nære relasjoner og overgrep. Deres oppgave er å være tilstede for begge kjønn, noe de vanskelig gjør med en slik ensporet kampanje. 

Det eneste man oppnår med dette er at det blir vanskeligere for menn å oppsøke en slik tjeneste når man fremhever et slikt kjønnsfokus, noe man da virkelig ikke ville tro er ønskeligt fra dem. Så det hele virker lite gjenomtenkt åman kan spørre seg om dem ikke rett å slett går ut over sitt eget mandat. Da refererer jeg igjen til retningslinjer og loven. Dette er ikke noe de kan være bekjent av.

Viser igjen til tall som jeg har nevnt i tidligere innlegg der opp til 66 prosent av alle gutter/menn som har blitt utsatt for overgrep har hatt kvinnelig overgriper dette viser rapport fra Nova. Man er også med en slik ensporet kampanje med på skyve under matta vold mot menn i nære relasjoner som det blir gjort gjentatte ganger i slike kampanjer. Man kan spørre seg hva er hensikten med dette har vi ikke kommet lengre i vår viten rundt dette samfunns problemet at det er faktisk ikke kjønnsbasert. Hvorfor skal man være med på å gjøre det enda vanskeligere for menn å søke hjelp. Når man har gått ut ganske høyt å sagt det er viktig at menn står frem med sine historier rundt vold i nære relasjoner og overgrep. Men samtidig så er man med slike ensporet kampanjer å gjør det stikk motsatte man gjør det vanskeligere. Eksempel i den senere tid har det kommet en del bøker der utsatte kvinner har fortalt om sine erfaringer om overgrep disse bøkene har blitt viet tid i presse og i div samtaler rundt omkrig i regi av forskjellige org. Når boken til Tor Halstvedt kom ut med hans overgrepserfaringer så ble den egentlig gått forbi i ganske stillhet. De eneste org som jeg vet som gikk ut med støtte til han var utsattmann.no og Landsforeningen mot seksuelle overgrep som skrev et takke brev til han. Så holdningen når det gjelder overgrep og vold mot menn i nære relasjoner lever i beste velgående som en slags fornektelse av at slikt skjer. Noe denne 16 dager kampanjen er med på understreke. Jeg lurer fælt på hvem som har godkjent en slik kampanje som er stikk i strid med retningslinjer og lov for krisesentrene. Å håper at de vil redegjøre for dette, jeg ser på det som nødvendig å ta dette vidre med de offentlige etater som blant annet krisesentrersekretariet for sine bevilgninger i fra. 

Til slutt vil jeg nevne at jeg får en del tilbake meldinger om hvorfor jeg til stadig tar opp dette med menn som blir utsatt for overgrep og vold. Svaret er så enkelt at noen må jo gjøre dette for å holde fokus på dette. Ellers så går det bare i glemmeboken å vi kommer ikke noe vidre i løse dette som er et samfunnsproblem og ikke et kjønnsproblem slik som en god del feminister ønsker å vinkle det som. Da retter jeg pekefingeren mot spesielt kvinnegruppen ottar. Som avviste et innlegg som jeg sendte til dem om problematikken rundt overgrep mot menn. Jeg retter en pekefinger mot kvinnefronten som fokuserer bare på rettsikkerheten for kvinner utsatt for overgrep. Disse feministiske gruppene har etter min mening mistet grunntanken i det som er feminsme som er et likeverd mellom kjønnene i en hver situasjon. De snakker ofte om sinte hvite menn, men glemmer fort at de oppfører seg til tider som sinte hvite kvinner. Men det er tydeligvis greit så lenge man kan legge all skyld på menn for overgrep og vold. Når de fleste oppgående mennesker ser at problematikken er mye mer nyansert enn det bildet de vil presentere. Å nå går krisesentersekretariatet i samme fellen noe som de burde holde seg alt for gode til 

Gutter/menn seksuelleovergrep nr 2

Jeg har skrivd om dette før, men ser nødvendigheten av å ta dette opp igjen. Den 20 okt var jeg på et fagseminar i regi av Reform der temaet var gutter/menn utsatt for seksuelle overgrep. Et tema som det er mange tabuer rundt og mye stigmatisering. Mye av stigmatiseringen har jeg sett i mage debatter rundt dette med overgrep. Og spesielt rundt dette med overgrep utført av kvinner, under denne fagdagen kom det frem en del int. tall i forhold til undersøkelser som er gjort. 

Nktvs har hatt en undersøkelse der man regristrerte at 33 prosent av alle gutter/menn som har blitt utsatt for overgrep hadde kvinnelig overgriper. Nova har hatt tilsvarende undersøkelse der tallene viste 66 prosent. Dette er et ganske stort sprik samtidig som det viser at dette faktisk er et større problem enn man gjerne har trodd tidligere. Jeg kan ikke unngå å sende et stikk til div feminister som mener at kvinner ikke gjør slikt. Disse tallene står i sterk kontrast til den virklighetsoppfatningen de har. En annen ting som kom frem var etter en undersøkelse man har hatt blant unge gutter i Sør-Trøndelag kunne hele 25 prosent av guttene melde om erfaringer av seksuell trakasering mot dem. Dette er jo noe man har blitt foret med i debatter, kronikker, kampanjer at det bare er jenter som opplever slikt. Nok en gang så ser man en virklighetsoppfatning som ikke samsvarer med fakta. For jeg tviler sterkt på at Sør-Trøndelag er enestående når det gjelder disse tallene av seksuell trakasering av gutter. 

Nårdet gjelder prosentandel av gutter/menn som har blitt utsatt for overgrep så spriker prosentandelen mye. Fra 1-25  prosent årsaken til dette spriket er hva man definerer som seksuelle overgrep. Tar man f.eks bare voldtekt inn i begrept så ligger prosentandelen på 1-3 prosent. Men hvis man utvider begrept til å inkludere alt fra voldtekt til seksuelltrakasering så er prosent andelen 25 prosent. Det vil si ganske så likt som prosentandelen av jenter/kvinner som blir utsatt for overgrep. Dette igjen slår ihjel påstanden fra mange om at det er flest jenter/kvinner som blir utsatt for overgrep, en påstand jeg blant annet har hørt fra mennesker som har jobbet i mange år med denne problematikken.

En annen ting som ble nevnt på dette seminaret som jeg synes var meget int var et innlegg fra ei som er annsatt hos PRO setret der de kunne opplyse at blant unge så var det et flertall av guttene som hadde erfaring med salg av sex. Nok engang blir en myte slått bein under å nok engang viser det manglende kunnskaper hos mange som uttaler seg i debattene rundt denne problematikken.

Det kom også frem at blant personer med funksjonsnedsettelse som f.eks syn og bevegelse så er gutter mer utsatt for overgrep enn jenter. Alt dette bekrefter nok en gang å bør snarest mulig bli fokus i overgrepsdebatten at dette er et samfunnsproblem og ikke en kjønnskamp slik mange ønsker det skal være. Å når jeg mener mange så må jeg beklageligvis påpeke at kvinner som oftest fører denne debatten som en kjønnskamp der de definerer jenter/kvinner som utsatte og menn som overgripere. 

Så vil jeg ta opp til slutt dette med holdninger når det gjelder voldtekt av menn utført av kvinner. Frp politiker Atle Simonsen prøvde seg som standup komiker i hjembyen sin i Stavanger. Det må nevnes at han jobber som politisk rådgiver for Bent Høie noe han selv gjorde et poeng av i showet sitt. Han spøkte om flere ting. Der i blant menn som har blitt voldtatt av kvinner. Jeg personlig synes ikke det er noe spesielt å spøke om, men det er heller ikke poenget mitt. Folk liker forskjellig humor sånn er det bare. Men det jeg skal si noe om er formen på hvordan han spøkte med dette, måten han la dette frem på viser etter min mening en kunnskapsløshet om dette temaet. Som man burde tro i tråd av sin stilling han selv ikke vil være bekjent av. Måten dette ble lagt frem på, mener jeg er med på bygge opp under tabuene og stimatiseringen av de menn/gutter som blir eller har blitt utsatt for slikt. Hvis han nå skulle spøke om dette så ville jeg mene at en mye bedre vinkling hadde vært å satt fokus på fordommene og tabuene. Dette igjen basert på på sin posisjon som politisk rådgiver for Bent Høie. 

https://www.youtube.com/watch?v=U_hm7j-uO1k 

Jentedagen/Plan Norge

I forbindelse med jentedagen deler Plan Norge ut en pris til ei jente/kvinne/org som har utmerket seg i sitt arbeide det siste året. Noen av de nominerte var disse.

  • Andrea Voll Voldum for mot til å fronte voldtekt som tema og skape debatt om holdninger
  • DIXI - Støtt kampen mot voldtekt for mobilisering mot voldtekt
  • Kvinnefronten for mobilisering mot voldtekt
  • Kvinnegruppa Ottar for mobilisering mot voldtekt
  • Oslo Krisesenter for mobilisering mot voldtekt
  • Dina-stiftelsen for verdifullt arbeid for voldtatte jentebarn i Kongo

Å noen av dem synes jeg var gode nominasjoner å vinneren ble Andrea Voll Voldum å det er en verdig vinner ikke noe å si på det. Så skal ikke skrive så mye mer om akkurat det. Men det jeg vil skrive noe om er noen av de andre nominerte. 

Nr 1 Kvinnefronten for moblisering mot voldtekt. Her kan jo noen som ikke har like god oversikt tenke at ja men det er jo flott. Å ja sånn isolert sett så er det jo det. Men det mangler en vesentlig del her. Denne mobliseringen gjaldt kun for kvinners rettigheter rettere sagt utsattes kvinners rettssikkerhet. Alt så de overså glatt utsatte menns rettsikkerhet. Så kan man jo si men det er jo Kvinnefronten så det ligger jo i navnet dems, og det er jo i og for seg et poeng. Men et slikt skille på kjønn når det gjelder utsatte for overgrep gir ikke noe godt bidrag i kampen mot voldtekt/overgrep. Det er bare med på å forsterke stigma/tabu rundt voldtekt/overgrep mot menn/gutter. Det er samtidig med på å forsterke myten om at det er bare menn som voldtar/forgriper seg noe de fleste som har fulgt med vet at ikke stemmer. Det samme kan helt klart sies om nominasjonen av Kvinnegruppa Ottar pluss at en del av dem som er med i denne gruppen, ikke alle men en del. Har et rimelig forvrengt bilde av menn noe som man tydeligvis synes er greit siden det får lite oppmerksomhet. 

Til slutt Dina stiftelsen for verdifullt arbeid for voldtatte jentebarn. Nok en org som har et ensporet kjønnsfokus når det gjelder denne problematikken. Å det er en smule spesielt når blant annet en avis i England for en tid siden hadde en stor artikkel om hvordan det ikke fantes en eneste hjelpeorg. For gutter/menn som blir voldtatt blant annet i Kongo. I den artikkelen tok de opp overgrepsproblematikken mot gutter/menn i Afrikanske land og i krigsherjete områder. Å påpekte at det ikke fantes noe hjelpeapperat fra noen av de store org. Som arbeider i disse områdene for gutter/menn som hadde blitt utsatt for voldtekt/overgrep. Områder som blant annet Plan jobber i, så det undrer meg at en stor og annerkjent org som Plan som jeg tolker som en org. Som skal være til hjelp for alle. Kan være så ensporet når det gjelder kjønn i sitt arbeide når det gjelder denne form for problematikk. Noe de også viser med disse nominasjonene som jeg har påpekt. Ja jeg vet at dette er nominasjoner som har blitt foreslått av andre, men etter min mening burde de ikke vært vurdert på det grunnlaget de har blitt vurdert på. Jeg skjønner heller ikke hvorfor Plan Norge vil være med på å fronte en slik ensporet kjønnsforskjell når det gjelder voldtekt/overgrep problematikk. 

En annen sak jeg stiller meg spørsmål er hvorfor har dem ikke også en guttepris når de først ønsker å fokusere på kjønn. Er det slik at Plan synes at jenter/kvinner sitt arbeide på disse områdene er viktigere enn gutter/menn sitt arbeide? Burde ikke Plan representere begge kjønn å ikke være med på å fyre opp under en "kjønnskamp"? Dette er ikke første gangen jeg "arresterer"en stor org i et ensporet fokus på kjønn, for en tid siden så hadde Amnesty en kampanje mot voldtekt/overgrep der fokuset som vanlig var på kvinner/jenter. Der jeg og noen andre påpekte at det var ensporet, noe de faktisk tok til seg etter en stund å endret på kampanjen. Slik at den omfattet gutter også, men dette burde være unødvendig i et opplyst samfunn som vi lever i. Og store internasjonale org burde iallefall holde seg for gode til å drive på en slik måte. 

Men jeg vil berømme Redd Barna for sin kampanje #jegerher der man hadde fokus på begge kjønn. Jeg vil også berømme Landsforeningen mot seksuelleovergrep som har programfestet at de skal ha et kjønnsnøytralt perspektiv når det gjelder dette.

Det var denne omgangens utblåsning ha en fortsatt god dag.

Dobbemoralen har et oppsving

Jeg må nok engang tilbake til oppstyret rundt mannegruppa ottar. Først vil jeg si at det er noe beklagelig at det som burde vært hovedpoenget i denne debatten, som er de faktiske truslene mot navngitte personer. Deling av bilder, hevnporno uten samtykke. Ble noe tilsidesatt i de fleste debattene som holdt på i går. Det kan ikke sies mange ganger nok at slikt ikke er akseptabelt. Og det er flott at de som har fått slikt annmelder dette. 

Mye av hovedfokuset ble på det jeg kaller usmakelige vitser. Nå er det ikke forbudt å ha en usmakelig form for humor, det er heller ikke forbudt å reagere på slik humor. Men her så man tydelig hvordan dobbeltmoralen vokste seg stadig større og større. La meg først ta eksemplet podcasten til Tusvik og Tønne to av våre såkalte fremste kvinnelige komikere. I podcasten sin for et par dager siden sitat fra Aftenposten journalist Ingeborg Sennest : "I den gode podcasten sin, som helt fortjent har et par hundre tusen lyttere, langt flere enn de som leser inne på Mannegruppa Ottar, spøkte de to i går om overgrep mot en seks måneder gammel baby. Eksplisitte ord og utmattende bilder rundt voldtekt av spedbarn. Hvor er den moralske forargelsen?" Dette ble tatt opp i en del av debattene men reaksjonene på dette kan man vel trygt si uteble. Som forsvar til at man ikke reagerte på dette var konteksten. I min verden er dette like usmakelig å vitse om uannsett hvor det kommer i fra. Men det er tydelig at slik er det ikke for alle, å da er det ikke så rart at man synes dobbelmoralen hersker. For dette burde de samme menneskene som forarget seg over vitsene i Mgo. Forarge seg over også. 

Et annet argumet som kom frem var at noe slikt ville man aldri finne i noen kvinnefora bare menn kan være så idioter å spøke med slikt. Da vil jeg vise til denne linken fra kvinneguiden. Ja den er to år gammel men fikk langt i fra alle moralistene som hadde sitt å si i går til å reagere da.   http://forum.kvinneguiden.no/topic/894582-skikkelig-dr%C3%B8ye-vitser-og-ordtak/ . Igjen vises det etter min mening en dobbeltmoral for dette kommer det ikke store oppslag om, eller opphetede debatter rundt. Men når det samme dukker opp i ei gruppe for menn så er alle menn noen svin osv.

Når man ser på truslene som har blitt fremstilt av Mgo så er de som sagt ubrukelig, men igjen slår dobbelt moralen til igjen. For mange av de som fordømmer disse truslene. Er like kjapt ute med trusler mot dem som fremsatte dem først. Å da tenker jeg ikke på trusler om at de blir annmeldt. For det skulle bare mangle at de ikke ble det. Men det er trusler om juling, kappe av dem pikken ol pluss ærekrenkelser om at alle menn f.eks er overgripere. Eller utsagn om at alle som har lest/delt disse vitsene er pedofile. 

Man vet jo også at i noen kvinnegrupper så blir menn ganske så nedsettende beskrivd. Å en av begrunnelsene som blir brukt som forklaring på at det er helt greit. Er at man har opplevd overgrep fra menn, så da er det helt legetimt å skjære alle over en kam. De samme personene går etter min langt i å unnskylde overgrep utført av kvinner med begrunnelse av det skjer så sjeldent. Så det trenger vi ikke bry oss om. Hmm nok et eksempel på dobbeltmoral.

Det er ekstremt sjeldent at jeg er enig med Sophie Elise men hennes fremgangsmåte i forhold til den sjikane som hun ble utsatt for i Mgo. Synes jeg på en måte var grei. Der hun gikk etter de som konkret hadde kommet med slikt. Nå er ikke jeg noen stor tilhenger av å henge ut folk med navn, men det er mye bedre enn å dømme en hel gruppe pga noen idioter. 

Jeg personlig dømmer ikke alle kvinner for å være noen mannehatende utysker selv om en gruppe kvinner uttaler seg på en slik måte. Det blir like dumt som å si at f.eks alle flyktninger er noen lykkejegere pga noen av dem er det. Eller å si pga Isis så er alle muslimer terrorister, Eller si at alle alene mødre er noen snyltere som kun er ute etter penger. Pga et fåtall av dem er det. Eller si at alle uføre er late ubrukelige navere som ikke ønsker å være i jobb, pga noen få er det. 

Mannegruppa Ottar

Mannegruppa er ute i hardt vær nok en gang. Å det er jo helt forståelig når de legger ut videor og bilder av personer uten tillatelse. Har medlemmer som mener at 13 åring burde voldtaes og oppleve andre voldelige handlinger. Slikt er ikke akseptabelt å unnskyldningen til en av dem, om at at han hadde tatt noen pils osv. Er alt for tynn for det finnes ikke noen unnskyldninger for slike kommentarer. Nå skal sant sies jeg er ikke medlem av denne gruppen så jeg kan ikke uttale meg om hva det meste av innholdet der er. Men litt tilbake til forrige gang de var i hardt vær, da var det etter min mening grove vitser det ble fokusert på. Å ja det var vitser som ikke jeg ser på som humor, og tar sterk avstand fra slike vitser. Men det som er litt intresant her, er at mange av disse vitsene har før de ble lagt ut i denne gruppen. Vært publisert i radio programmet radioresepsjonen. Men av en eller annen grunn ble det ikke viet noe oppmerksomhet, vitsene har vel ikke blitt noe mer usmakelige pga de havnet i mannegruppen ottar. Jeg vil vel mene at de har vært like usmakelige hele tiden. Nå er disse vitsene dratt frem igjen i div blogger som markerer sin avsky. Å egentlig ikke noe feil med det, men hvis de som drar dem frem igjen hadde fulgt med litt. Så ble disse vitsene fjernet etter forrige oppstyr. En annen sak som jeg lurer på er dette oppstyret kommet pga det er en mannegruppe? Det igjen basert på at det var ingen reaksjoner når dette ble sendt ut på radio.

En annen sak jeg reagerer på er at mange som går ut mot denne gruppen skjærer alle medlemene over en kam. Dvs de mener at i underkant av 40 tusen menn har disse holdningene å setter pris på slike vitser ol. Mange sletter venner fra Facebook som er med i denne gruppen, da blir spørsmålet mitt hvorfor ble man venn med disse personen i første omgang. Hvis man mener de har slike holdninger som en liten del av gruppen har. Man burde vel kjenne sine venner såpass at man vet noe om holdningene dems. Eller er det bare lettere å dømme dem sånn uten vidre basert på at de er med i en gruppe. Denne fordømmelsen av alle menn som er med i denne gruppen, kan satt på spissen sammenlignes med de som mener at f.eks alle muslimer er terrorister. Noe som er en talentløs påstand og de som kommer med slike påstander blir jo sterkt imøtegått. Hvorfor er da greit å dømme alle menn som er med i denne gruppen?

Når det egentlig er de som kommer med usakelige og stygge kommetarer osv man burde fordømme å ikke en hel gruppe. Har man kommet så langt i likestillingens navn at det er en slags "krig" mellom kjønnene at det viktigste er å rakke ned på hverandres gruppe å skjære alle å en hver over en kam. 

Mangekvinner sier at menn burde si fra at slike ting som har blitt delt i denne gruppen som ikke er akseptabelt ikke er det. Men samtidig skjrer man alle over en kam. Hvordan skal man forvente seg at man skal stå på en side som mener noe negativt om en pga kjønn?

Man kommer ikke noe spesielt vidre med å bekjempe uakseptable holdninger ol hvis man skylder på en hel gruppe. De man bør gå etter er de som kommer med slikt. Å så får man la de som ikke støtter slikt være å ikke plassere dem i en boks der de ikke hører hjemme. 

Psykiatrien

Jeg selv er bruker av psykiatriske tjenester, og er ganske så opptatt av dette emne. I den forbindelse er jeg med i en god del FB grupper der det er mange brukere av psykiatrien som er medlemer. Å noe jeg synes ofte går igjen er negative erfaringer, det er meget sjeldent å lese noe om positive erfaringer.Å de som skriver om noe positivt får veldig lite respons på sine erfaringer. Mens de negative får stor respons. Innimellom så virker det på meg som man er ute etter å ta psykiatrien for alt. Så jeg tenkte jeg skulle ta et lite oppgjør med dette.

Nå skal sant sies jeg har også hatt negative erfaringer med psykiatrien og mener selvsagt at dette må komme frem i lyset, for å bedre tjenesten. Men bilde er en del mer nyansert enn en ensidig vinkling. Først så kan man ta debatten rundt medisin bruk i psykiatrien. Som oftest får man høre ganske så ille historier om negative erfaringer rundt dette med medisin bruk. Og hvor lett det er å få medisiner nesten som man får dem kastet dem etter seg. Åja man har sett en kraftig økning når det gjelder medisinering i psykiatrien. Som man helt klart kan stille spørsmål ved, men nå er det sånn at alle saker har to sider. For det første så er det en del som faktisk får en lettere hverdag pga medisiner og det er et perspektiv som også må komme frem. Noe som har manglet i debatten rundt medisinfrie tilbud. Jeg har ikke noe problem med medisinfrie tilbud det ser jeg bare påsom et større mangfold innen for det psykiatriske tilbudet. Men jeg reagerer sterkt når noen deler bekymringer rundt dette å nesten blir halshugd for at de har en annen mening. Det er viktig å få frem alle sider ved alt i en debatt slik at man har mer informasjon om en sak. Og da kan danne seg et bedre bilde av en sak. Flestparten som er veldig kjapt ute med øksa når noen sier noe som kan oppfattessom de har betenkligheter med medisinfrie tilbud. Er mennesker som har blitt tvangsmedisinert. Å har full forståelse for at det å bli tvangsmedisinert er en negativ opplevelse. Å personlig så er jeg ikke for tvangsmedisinering utenom hvis det er siste utvei for å redde liv. Men det har seg nå slik at alle i psykiatrien ikke blir tvangsmedisinert, å det er noe man bør se i denne debatten.

Det er viktig å få med alle sine opplevelser å ikke bare se sin egen gruppe sine opplevelser, da får man fort skylapper for andres erfaringer. Som sagt det finnes både dårlige og gode erfaringer med psykiatrien. Å som jeg nevnte tidligere i dette innlegget så har jeg også hatt negative erfaringer. Men jeg har også hatt og har positive opplevelser. Uten den hjelpen jeg har fått de siste årene å som jeg fortsatt får. Så ville jeg ikke ha kommet så langt som jeg har kommet i min egen prosess. Jeg har en fantastisk behandler som er ekstremt tålmodig med meg. Selv om jeg ofte unngår behandlingstimer, noe som er helt normalt for meg. Da jeg er en unnvikende person på en god del områder å helst vil slippe å gå inn på en del temaer, selvom jeg vet at å gå inn på disse temaene vil hjelpe meg vidre i min prosess. Jeg har vært på to forskjellige døgn traumeavdelinger. Den ene var fantastisk fra første stund noe som kan forklares med at de hadde holdt på en stund. Å tilpasset seg ut i fra hva behovene til brukerene var. Den andre var ikke en like postiv opplevelse første gangen jeg var der. Noe som kan forklares med at jeg var med på den første gruppen de hadde der. Men jeg har sett at den avdelingen har utviklet seg mer og mer i en positiv retning, som jeg erfarte selv neste gang jeg var der. Og som også er responsen fra nadre brukere som har vært der. Uten psykiatrien hadde jeg heller ikke fått muligheten til å være med å påvirke i forhold til behandling innen for personlighetspsykiatrien på nasjonalt nivå som jeg gjør nå. Ved å sitte i et nasjonalt ekspertråd og en nasjonal referanse gruppe. Jeg hadde heller ikke hatt muligheten til å være så åpen om egen psykisk helse. Eller at jeg har vært utsatt for overgrep, eller muligheten til å engasjere meg i problematikken rundt overgrep.

Det er trist å synd at de psoitve erfaringene som det finns mange av drukner i det negative, det burde være plass til alle erfaringer i debatten rundt psykiatrien. Å jeg må si at jeg egentlig hadde forventetmeg at brukere av psykiatrien ville være de som var mest åpne for forskjellige erfaringer. Men detsverre så er det som ellers i mange debatter mener man ikke det samme som de som roper høyest. Så blir man enten oversett eller man får en verbal skyllebøtte for å komme med et annet syn. Man ville fått en mye mer åpen debatt hvis man lyttet til alle å respekterte alle sine erfaringer. Det er ikke det samme som at man behøver å være enig, men etter min mening vil det gjøre debatten mye mer fruktbar.

Voldtekts debatten

Det er på tide å si noe igjen om det som jeg mener er en ganske så ensporet debatt som har vært i det siste. Da tenker jeg siden henleggelsen i Hemsedal saken. Men først vil jeg poengtere sterkt at jeg er ikke ute etter å anngripe de jentene/kvinnene som forteller om sine opplevelser av voldtekt. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig at disse historiene dem blir fortalt. Åpenhet om voldtekt og overgrep er et alfa og omega.

Men de jeg vil rette en pekefinger i mot er forskjellige samfunns debatanter, div kvinnesaksforkjempere, fagfolk, media ol. Fokuset til de aller fleste er på at det er menn som er overgripere ferdig med det. Noen få nevner så vidt i en bisetning at menn kan også bli utsatt. Smak på ordet kan hvis man har fulgt med nogenlunde så vet man at menn blir også utsatt for overgrep og voldtekt. Man vet også at kvinner også er overgripere. Det man også vet at det mest sannsynlig underraporteres kraftig når det gjelder overgrep mot gutter/menn og spesielt når det gjelder gruppen som har vært utsatt for overgrep/voldtekt av kvinner. Dette er noe som blant annet kripos tar opp i sin rapport når det gjelder overgrep som nylig ble ferdigstilt å lagt ut. De er ikke de eneste som har påpekt dette Nktvs har sagt det samme de regionale Rvts har påpekt det samme.

Men likevel så er kjønnsfokuset i debatten veldig ensporet f.eks en artikkel som var å lese i media for en stund siden om en mor som hadde hatt voldtekts samtalen med sin sønn. Jeg har ikke noe problem med det for man bør snakke med barna sine om denne problematikken. Men det jeg undrer meg på er at det var ikke snakk om å ha en slik samtale med sin datter når tiden var moden for det. Neida det var bare hennes sønn som skulle få høre den, og den skulle han få høre jevnlig til den dagen hun gikk i graven. Dette blir bare så fullstendig feil i mine ører. Sakens kjerne er at man må snakke om overgrep/voldtekt grenser for egen kropp, og andres kropp til både døttre og sønner.

En annen artikkel som jeg reagerte på er det tegnehanne som har skrevet. Der hun sier at både menn/gutter og jenter/kvinner blir utsatt for overgrep, og at det også finnes kvinner som forgriper seg. Men det er mer unntaket enn regelen så derfor vil hun bare snakke om menn som overgripere. Igjen en ensporet vinkling å man ser også at utryket voldtektsmann går igjen i debatten. Jeg mener det er et feil ord å bruke pga det fokuserer bare på et kjønn. Det riktige ordet å bruke ville være voldteksforbryter da det er kjønnsnøytralt. En annen uheldig konsekvens av denne ensporet debatten er at man ubevist gjør det lettere for kvinnelige overgripere da man ikke har fokus på disse. Dette er nok ikke en ønsket konsekvens fra dem som uttaler, men er likevel en konsekvens.

Man ser også i forskjellige kvinnesaksgrupper der noen prøver å ta til ordet at bilde er mer nyansert enn de mest ihuga kvinnesaksforkjemperene forfekter. Nærmest blir halshugd hvis de sier noe som ikke passer inn i bildet. Kan nevne f.eks jeg fikk høre at i en slik gruppe var det en diskusjon rundt demostrasjonen som var rett etter at dommen i Hemsedals saken ble kjent. Der hovedbudskapet var mer rettssikkerhet for kvinner. Der da en person ymtet frem på at det kansje burde være mer rettssikkerhet for alle overgreps/voldtekts utsatte fikk klar beskjed om at da kunne denne personen lage sin egen demonstrasjon. Så man kan undres hva er motivet til dem som ikke vil likestille alle som har opplevd slike traumer. Man vet jo at utsatte uannsett kjønn sliter i ettertid. Hvorfor skal man da bare over se en gruppe utsatte?

Man ser jo at det er noen som sier at det er viktig at menn forteller om sine overgreps historier. Men med den vinklingen debatten har så vanskeliggjør man det for menn å fortelle. Man underbygger tabu rundt overgrep mot menn/gutter, og spesielt dem som har hatt kvinnelig overgriper. Orginasjonen Utsattmann er i kontakt medmange menn som har vært utsatt for overgrep. Og i forbindelse med et jegerher arr. I Trondheim kunne de opplyse om at ca 35 prosent av alle menn/gutter som har vært utsatt for overgrep, var det kvinnelig overgriper. Det er ikke en ubetydelig prosent andel, det er heller ikke en andel som vi ikke kan snakke om.

Jeg må også si at jeg reagerer sterkt når kvinner som har vært utsatt for overgrep engasjerer seg i kampen mot overgrep men vil bare engasjere seg i forhold til kvinner. Å argumentet for å gjøre det er at det er så få menn/gutter som blir utsatt så da er det tydeligvis ikke så viktig for dem. Alle overgrepsutsatte burde jo stå sammen når det gjelder dette. Det som er beklagelig er at dette nok ikke blir siste gangen at jeg og andre må påpeke denne ensporheten når det gjelder denne problematikken. Å det synes jeg egentlig er trist for man hadde oppnådd så mye mere med å ikke gjøre dette til en kjønnskamp. Og man burde vite så pass mye om denne problematikken at den er mer nyansert enn det bilde man viser frem nå.

 

Rettssikkerhet for overgrepsutsatte

Har ikke skrivd noe her på en stund så da er det på tide at jeg kommer med noe. I disse dager har vi hatt rettsaken i forbindelse med gjengvoldtekten i Hemsedal der 3 menn ble frikjent for gruppe voldtekt. I mine øyne synes jeg jo det er merkelig at et mindretall i en rettsak skal avgjøre at noen er uskyldige. Enda merkeligere blir det når de samme mennene blir dømt til å betale erstatning i saken. Å jeg skjønner veldig godt at denne kvinnen som ble utsatt for dette gikk ut med navn på overgriperene. Så kan man jo heller diskutere hvordan store deler av det Norske folk reagerer på dette.

Men det jeg vil si noe om er demostrasjonene som var i går i regi av kvinnefronten. Med slag ordet bedre rettssikkerhet for kvinner i overgrepssaker. Da lurer jeg veldig på om kvinnefronten lever 20 år tilbake i tid. Vi vet at rettsikkerheten til alle utsatte dvs kvinner og menn burde bli bedre. Det har da vært nok av artikler i aviser der gutter har stått frem og fortalt om sine opplevelser. I møte med politi og rettsvesen etter at de har blitt utsatt for overgrep, men av en eller annen merkelig grunn så er det da stille fra både den ene og den andre fronten. Vi har sett en god stund nå at div kvinnesaksforkjempere ønsker at overgrepsproblematikken skal være en kjønnskamp. Dette har de vist med uttalelser av art sånn som denne: Det er bare menn som forgriper seg og det er bare kvinner som blir utsatt. Eller som f.eks denne det har ikke så mye å si at gutter/menn blir utsatt for over grep da det skjer så sjeldent. Og noen benekter det faktum at det finns kvinner som forgriper seg.

Demonstrasjonen i går er nok et tiltak for å få dette til å bli en kjønnskamp og i et ledd for å overse en gruppe utsatte for overgrep på sidelinjen. Det er ikke så rart at gutter og menn vegrer seg for å fortelle sine historier når de opplever holdninger om at de er ikke så viktige. Det som er int er at en studie i fra Usa hviser at omtrent like mange gutter som jenter blir utsatt for overgrep. Vi vet at det finnes 20000 menn i Norge har vært utsatt for voldtekt. Jeg kan bare tenke meg hva mørketallene er.

Vi vet at flere menn enn kvinner begår selvmord her til lands man kan jo undre seg på hvilke historier som gjemmer seg bak disse selvmordene hos menn. Vi vet at menn bruker opp til 20 år før de tør fortelle om sin overgreps historie. Jeg trodde i min villfarelse at målet skulle være at alle overgrepsutsatte skulle kunne fortelle om sin overgreps historie fortest mulig. Men denne ensidige holdningen om at kvinner er utsatte og menn er overgripere er iallefall ikke til hjelp.

Organisasjonen Utsattmann kan fortelle at etter samtaler og møter med tusenvis av menn så har ca 35 prosent av dem kvinnelig overgriper, det kan man vel kalle en stygg ripe i glansbildet om at bare menn er overgripere. Jeg vet om flere kvinner/jenter som også har hatt kvinnelig overgriper. Hvorfor er kvinnefronten og andre kvinnesaks org så stille om akkurat dette. Jo for det passer ikke inn i dems forestilling om at det bare er menn som er overgripere. Man vinner ikke kampen mot overgrep ved å la det bli en kjønnskamp det eneste man gjør er faktisk å legge til rette for den gruppen av overgripere man ikke ønsker å fokusere på. Man legger rette til for at den gruppen utsatte som man ikke vil ærkjenne finnes blir enda mer stimatisert og skjøvet ut i kulden.

Så kjære alle kvinnesaksforkjempere som ikke vil se virkligheten i øynene les dette nøye. Overgrep er ingen kjønnskamp det er et stort samfunnsproblem der både kvinner og menn blir utsatt. Der både kvinner og menn er forgripere og skal man få gjort noe med dette problemet så må vi dra i samme retning.

Og til slutt tror dere egentlig at alle kvinner ønsker å bli satt i den offerrollen som dere faktisk setter dem i med denne ensidige kjønnsvinklingen dere driver på med?

Depresjon

Depresjon er et veldig kjent problem for tiden men hva er egentlig depresjon en forklaring er denne:

Vanligvis kreves en varighet på minst to uker. En skiller mellom alvorlige, moderate og milde depresjoner. Depresjonsfølelse eller depressive forstyrrelser er en mild depresjon og forekommer 2-3 ganger så hyppige som alvorlige depresjoner. En egen tilstand kalles dystymi og er karakterisert ved et mer kronisk forløp over flere år.

Hovedsymptomene er depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, og redusert energi og økt trettbarhet.

Andre symptomer kan være skyldfølelse eller dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker eller nedsatt selvtillit, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske forstyrrelser (rastløshet, uro, oppspilthet eller hemning), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap.

Jeg sliter med en langvarig mild/moderat depresjon som jeg har hatt over lang tid. Dårlig samvittighet pga jeg ikke kommer f.eks sikkelig gang med trening. Det er ikke noe overskudd. Og det er trygt å være hjemme, det er ikke noe uventet som kommer til å skje. Men samtidig så er jeg en relativt sosial mann, som liker å treffe mennesker. Men jeg kan fort gå lei av dem, og da dumper jeg dem for å være alene. Jeg likte å trene før men den dørstokk mila har blitt så lang at den vikrer uoverkommelig. Å det er gjerne slik depresjon jobber. Man synes ting som var overkommelige før. Ikke lengre er det, samtidig så vet jeg at ved trening så vil sjansen for å komme ut av depresjonen øke. Andre ting som påvirker meg i hverdagslivet er at jeg liker ikke ha besøk hjemme hos. Hjemmet har blitt en sikkelig "trygg" å jeg vil ikke at andre skal forstyrre akkurat det. Når det gjelder mindreverdighetstanker. Så føler jeg ofte at jeg er mindre verdt enn andre, jeg er 44 år har ikke egen leilighet å ingen fremtidsutsikter for å få det. Å det er noe som gnager meg kraftig, for da har jeg ikke noe tilby. Hvis jeg f.eks skulle møte en av det annet kjønn som er int.Noe som gjør at jeg vegrer meg sterkt for å gå inn i noe følelesmessig med en annen person. Jeg har vel på en måte godkjent underbevist at jeg blir en ensom gammel mann uten noen partner. Noe som nok sikker vises med kroppsspråk. Som sikkert får noen potentisial partner til å skygge banen. Noe som gjør at jeg mest sannsynlig går glipp av noen gode relasjoner. Jeg blir misunnelig på menesker som kan dra på ferie ol. Å føler meg mindreverdig pga jeg ikke har råd til det selv. Nå kan dette virke som jeg sutrer å er ute etter medfølelse, det kan jeg si med engang det er jeg ikke. Jeg prøver bare å si noe om hvordan depresjon kan være slitsomt for den som er midt i det. Konsentrasjonsvansker er et meget kjent begrep for meg, bruker å si at jeg har konsentrasjon som en forvirret gullfisk. Det å skulle lese en bok er et langtids perspektiv. Brukte f.eks seks mnd på å lese en bok på rundt 300 sider. Søvner et gjenomgangende problem så det får jeg medisiner for slik at jeg kan få relativt god søvn de fleste nettern. Nedsatt appetitt er heller ikke noe nytt i hverdagen. En annen side av depresjon når man snakker om milde/moderate er at alle dager virker like, det er ikke noen store topper eller store nedturer. Det er helt flatt.

Depresjon er noe alle mennesker vil kjenne på i løpet av livet å det er ikke ensbetydene med at man får langvarige problemer av det. Men det finns de som sliter med dette i årevis enten lange perioder med mild/moderat. Så har vi de med dype depresjoner eller alvorlige depresjoner dette er noe som gjerne går i daler. En dyp depresjon varer ofte noe kortere en lettere og moderate depresjoner er min erfaring uten at jeg har noe fasit svar på dette. Dype depresjoner fører ofte med seg selvmordstanker, forsøk på å ta selvmord, selvskading og isolering. Isloreing er også gjenkjennbart for milde/moderate depresjoner.

Man kjenner ikke alle årsaker til depresjon. Arv har betydning, særlig for alvorlige depresjoner. Langvarig stress og påkjenninger kan utløse depresjon. Særlig hos eldre kan kroppslig sykdom utløse depresjon. Det å ha nære fortrolige er en beskyttende faktor.

Både menn og kvinner kan ha mindre energi eller bli nedstemte om vinteren.

Hormoner spiller en rolle. Noen kvinner får dype kortvarige depresjoner før hver menstruasjon og depresjoner under svangerskap og etter fødsel. Noe som er mer ukjent er at vordende fedre kan få depresjoner når det gjelder fødsel og forhold til nyfødt barn. Da tenker jeg spesielt på menn som har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep. De kan slite med tanker om at de kan komme til å begå lignende handlinger mot sitt eget barn. Som de selv har opplevd, i barndommen. De klarer ikke å få den farsfølelsen eller relasjonen til barnet de trodde de ville få. Dette kan fort skape depresjoner. Dette er et felt som det i det siste har blitt tatt litt hensyn til, og jordmødre blir gjort oppmerksom på dette. Men det er langt igjen når det gjelder dette.

Vold og overgrep mot barn

Tv 2 har denne saken om barn som ikke blir trodd når de forteller om overgrep http://www.tv2.no/a/8181814/?utm_source=dlvr.it&utm_medium=twitter

Og Aftenposten har denne saken om vold mot barn http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Advokat-reagerer-pa-bagatellisering-av-vold-mot-barn-8453798.html

Og jeg kan nesten ikke la dette gå forbi uten at jeg sier noe om det. Så la meg først ta for meg saken til Tv 2. Barn blir ikke trodd når de forteller om overgrep.Og blir tvunget til å bo hos overgriper. Jeg blir sittende med en del spørsmål om hvorfor det er slik. Er det mangel på kunnskap? Vil man ikke tro at slikt skjer? Er man ikke klar over de følger det kan få for barnet? Eller vil man bare lukke øynene for at slikt skjer? Det som er et faktum er at barn ned i 2-3 års alderen finner ikke på slikt helt sånn uten vidre. De sakene som er svært få der det har vist seg være falsk forklaring om overgrep. Gjelder tenåringer, og så vidt jeg husker så er det vel snakk om bare 4-5 saker. Der det har vært dom for falsk forklaring fra påstått utsatt når det gjelder barn under 18 år. Så når barn forteller om kjønnsorganer som de må ta i munnen ol. Så bør det være lite tvil om at noe har skjedd. Men klart det problematiske er at dette er jo vanskelige saker å bevise. For det er gjerne overgriper og utsatt som er alene om dette. Så det blir fort ord mot ord, men i disse sakene er det jo ofte snakk om hvor barnet skal bo. Ikke hvor vidt det skal settes i gang en straffe sak. Det vil jo eventuelt komme senere, så her bør man faktisk lytte mer til barnet. Og så får en eventuell etterforskning vise om det har skjedd noe.

For å la barnet fortsette å bo hos overgriper om det nå gjelder fysiske/psykiske overgrep eller seksuelle overgrep. Er å legge mere skam på barnet, det vil gjøre det vanskligere for det å fortellle om ting senere. Da barnet vil få forsterket erfaringen om at ingen vil tro på det. Det at ingen vil tro på det er noe overgripere ofte bruker, som et argumet for at barn ikke skal fortelle. De kan gjerne si at ingen vil tro deg pga jeg er voksen å du er bare et barn. Slik holder overgriper et psykisk overtak på barnet.

 

Når det gjelder saken Aftenposten tar for seg. Så er det ikke noe nytt dette med bagatellisering av vold mot barn. Utrykk som opdrager vold har blitt brukt i mange år. Eller at det var bare en uskyldig liten dask osv. Dette kjenner jeg veldig godt igjen i fra min egen oppvekst da både min mor og stefar lente seg på utrykket oppdragervold. Unnskyldninger som at jeg fikk juling når jeg var ung, og jeg tok ikke noe skade av det er også gjenomgående. All forskning vi kjenner til i dag tilsier at det er store sjanser for at barn som opplever vold. Får psykiske problemer av det i etter tid. Dette er jo ikke så rart, når de personene som barnet forventer omsorg av. Faktisk er de som gjør det motsatte. For det første lærer barnet at konflikter løses med vold, som da til sier at det gjerne er noe dem tar med seg vidre. Og blir voldsutøvere selv. Samtidig lærer de å frykte omsorgspersoner, noe som igjen kan gjøre det vanskelig å opprette sunne relasjoner.

Nå beveger jeg meg inn i en hengemyr der en del muligens er uenig med meg. Men det er ikke til å komme vekk i fra at i en del andre kulturer, så er oppdrager vold mere akseptert. Det vil si at man må gjøre tiltak for å få dem til å skjønne at slikt ikke er akseptert her i landet. Det man har sett i noen slike saker der barnevernet har gått inn og tatt barnet pga vold. Er at disse foreldrene bedyrer sin uskyld og blant annet mener at barnet er tatt pga relgiøse grunner. Et eksempel på dette er en Rumensk familie som ble fratatt sine barn. Da barna fortalte om vold hjemme. Denne saken har gitt brennstoff til store demonstrasjoner mot barnevernet innenlands og internasjonalt. Jeg må si jeg er glad barnevernet tror på barna i denne saken, og ikke en haug med barnevenrshatere. Som ofte har bare en side av saken. Det som er helt klart at her til lands må vi holde på at vold mot barn er vold mot barn uansett hvilken kultur man har. For eventuelle skader på barn er de samme uavhengig av kultur.

Overgrep/omsorgsvikt utført av kvinner

Dette er et tema som tydeligvis er veldig vanskelig å snakke om, skrive om i media. Og mange mener at det ikke skjer, de mener enkelt å greit at det er bare menn som forgriper seg på barn.. Å del mener at det må være bedre å bli utsatt for en kvinnelig overgriper enn en mannlig overgriper. Et eksempel som jeg fikk med meg fra et kommentar felt var en person som mente at det måtte være bedre å bli utsatt for overgrep fra 2-3 kvinner enn en mann. Og flere lignende kommentarer. Det er ikke første gang jeg har sett slikt. For en stund siden var det en kampanje på twitter som omhandlet seksuell trakasering, kampanjen var veldig rettet mot at det bare er kvinner som opplever slikt. Jeg prøvde å si at en slik kampanje ville hatt enda bedre effekt hvis den hadde vært kjønnsnøytral.

Det skulle jeg nok ikke sagt i det hele for jeg fikk høre det. Nok en gang den samme kvernen om at menn er overgripere, og det er så få kvinnelige overgripere. Så det trenger man ikke gjøre noe med. Det er en fantasi man har at siden kvinner regnes som oftest som omsorgs personer så gjør de ikke slikt. Da er det litt underlig det jeg hørte på et foredrag fra en fra organisasjonen utsatt mann. At alle overgrep utført av kvinner er av kvinner som har en omsorgs posisjon i forhold til den utsatte. Så det vil si at denne ville fantasien om at kvinner ikke gjør slikt. Faktisk er med på å legge til rette for kvinnelige overgripere, å det er vel ikke noe man ønsker vel. Man snakker om åpenhet rundt dette med overgrep og vold i nære relasjoner, men hvorfor tier man når det gjelder kvinner som begår slike handlinger. Gjelder ikke denne åpenheten lengre da plutselig.

Ved å ikke snakke om kvinner som overgripere legger vi mere skam på dem som blir utsatt for overgrep og psykisk/fysisk vold fra kvinner. Man gjør det enda mere tabu å snakke om. Så i yttterste konskvens så tier disse utsatte med sine historier å får ikke noe hjelp. Og ved at de tier så får vi mindre kunnskap på dette feltet. Forskning viser også at i partnervold saker så er det 50/50 kvinner og menn som utfører dette. Dvs volden fra menn er gjerne grovere og mer fysisk. Mens kvinner try ofte til kyping, lugging ol. Å da har man ikke tatt med den psykiske volden. En annen ting som er med på å gjøre det enklere for kvinner og utføre overgrep og omsorgsvikt. Er at det har kommet frem i media at kvinner som oftest får en lavere straff en menn for lignende tilfeller. Så vidt jeg mener å huske så var det VG som hadde en sak på dette. Så da kan man si satt på spissen at rettsvesnet er med på å tildels ufarlig gjør vold og overgrep fra kvinner.Hvor er logikken i det blir mitt spørsmål?

Nei det er på tide å våkne opp å skjønne at vold og overgrep er et samfunnsproblem og ikke et kjønnsproblem slik en del tydeligvis ønsker det skal være. Dvs en del feminister har en slik skev tankegang på dette samfunns problemet. At de mener at så kenge det er færre gutter som blir utsatt for overgrep. Så skal fokus være på jenter som blir utsatt for overgrep. Men en ødelagt barndom er ødelagt uannsett hvilket kjønn man er.

 

Hvordan er det å blogge om psykisk helse

Da jeg begynte med denne bloggen så var jeg egentlig spent på hvordan det ville bli. Jeg skriver jo en del om psykisk helse og det er da klart at man legger mye av seg selv i det. Siden jeg er en som sliter med psykiske problemer. Men jeg tenkte det var viktig at jeg som mann skrev om dette, ikke pga at jeg er den eneste mannen som gjør det. Men for å vise at det er flere menn, som sliter med psykisk helse. Jeg vil også vise at man kan slite med slike ting selv om det ikke ser slik utenpå. Mange oppfatter meg som en "tøff" mann, jeg har tattoveringer og har et vesen som mange oppfatter som "skummelt". Og jeg merker på jobb som ordensvakt så får mennesker respekt for meg, pga måten jeg ter meg. Altså ikke noe man forbinder med folk flest sitt syn på noen som har psykiske problemer.

Derfor synes jeg at det er et viktig tema å skrive om for å ufarlig gjøre dette med psykiske problemer, for de fleste av oss fungerer sånn nogenlunde normalt i hverdagen. Vi har bare noen perioder der ting er ekstra tungt, og vi trenger hjelp fra fagfolk for å komme oss opp på beina. Og vi går til behandling egentlig på lik linje som noen som går til behandling for en fysisk sykdom.

Men hva er egentlige psykiske problemer for noe kan man spørre seg? Jeg kan ikke svare for alle men for meg selv. Mine problemer har gitt meg to diagnoser komplekst ptsd og paranoid personlighetsforstyrrelse. Noe som jeg lever godt med da det gir meg noe å henge ting på og det gir meg en forklaring. På hva jeg sliter med. Litt bedre forklart kan man si det på denne måten: Psykiske lidelser eller mentale lidelser er et samlebegrep for forskjellige lidelser og sykdommer som i første rekke rammer sinnet og bevisstheten og ikke den fysiske kroppen. Psykiske lidelser omfatter alt fra plager som enkle fobier og lettere depresjoner og angst til alvorlige sykdommer som schizofreni, paranoia og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Psykiske lidelser påvirker blant annet oppførsel og væremåte, tanker (kognisjon) og følelser og kan få store følger for dagliglivet og omgivelsene. Psykiske lidelser kan skyldes arvelige, fysiokjemiske, psykologiske eller sosiale forhold.

Og her ligger det mye hvorfor får man dette . Mine problemer kommer egentlig av naturlige reaksjoner på unaturlige ting. Slik er det faktisk for mange at det er reaksjoner som hvem som helst kunne fått pga disse unaturlige hendelsene. Unaturlige hendelser kan være terror, krigshandlinger, dødsfall, psykisk mishandling, fysisk mishandling, omsorgssvikt, seksuelle overgrep osv.

Å det er her man er inne på noe viktig at det faktisk er normale reaksjoner på unormale hendelser. Derfor er det så viktig i forbindelse med terapi, utredning og diagnose setting at man spør brukeren hva har du opplevd eller hva har skjedd deg. På den måten kan man lettere legge opp et behandlingsløp som vil være hensiktsmessig for brukeren. Og ikke bare snakke om symptomene. Behandler man bare symptomene og ikke årsak til disse, så blir det litt som å sette et plaster på et knekt bein. Det kan lindre litt men du har ikke fikset selve problemet.

En annen ting jeg har merket meg hvor stor forskjell det er på hvor mange lesere de forskjellige innleggene mine får. Det er litt facinerende at innlegg som jeg ville trodd hadde fått mange lesere. Da de er aktuelle for mange ikke får like mange lesere som andre som jeg har hatt mindre tro på. Det forteller meg jo litt om hva mennesker er opptatt av når det gjelder psykisk helse. Men det jeg ser er at det er et behov for en slik blogg fra en mann, og spesielt morsomt er det når media tar kontakt for at de vil bruke et av blogg innleggene mine i sin avis.

Så det kommer flere blogg innlegg fra meg for det er fortsatt mye man kan si om psykisk helse her til lands.

Selvmord og selvmordstanker

Selvmord er et ganske så tabubelagt tema og det samme kan egentlig sies om selvmordstanker. Jeg selv har prøvd 2 ganger å ta livet mitt, og flere ganger har jeg vært så langt nede at selvmordstankene har florert. Nå har det seg slik at jeg heldigvis ikke fikk gjenomført dette de 2 gangene jeg prøvde. Men det jeg tar med meg er en dypere forståelse for de som velger en slik løsning. Mange sier at det å ta sitt eget liv da er du feig, det vil jeg motsi på det sterkeste. Jeg vil si at man midt i all elendigheten så er man når man har tatt et slik valg på sitt sterkeste. Vi vet at ønsket om å leve er det sterkeste vi mennesker har, så da å ville avslutte dette er et sterkt valg. Mange som går så langt har tenkt nøye gjenom hvor når og hvordan det er en vel gjenomtenkt tanke. Det er sjeldent noe man plutselig bare gjør..

Mange sier men tenker ikke en som har tatt livet sitt på de etterlatte hvordan de kommer til å få det. Til det vil jeg svare at jo det har nok personen gjort opp til flere ganger. Men man kan samtidig snu det har de etterlatte tenkt nok på den personen. Ja vet at det kan være en provoserende måte å snu tanken på. Å det er heller ikke så lett å tenke på hvordan andre får det når man ikke klarer å tenke på hvordan man selv skal få et godt liv. Når alle tanker er mørke, man føler at man stanger med hodet i veggen. Ikke kommer noen plass med noe. Tanke kjøret er et stort kaos og alt man ønsker er fred og ro.

Litt fakta rundt selvmord her til lands: 550 dør hvert år pga selvmord, selvmord er vanligste dødsårsak blant unge under 25 år, 5000 innleggelser i somatikken er pga selvmordsforsøk, 50 prosent av alle akutt innleggelser i psykiatrien er pga selvmordsfare.

Her er 5 myter om selvmord som psykolog student Jørgen Flor tar for seg:

1. Kun psykisk syke mennesker tar livet sitt

Tre av fire personer som tar sitt eget liv har ikke vært innlagt i psykisk helsevern de tre siste årene. Selv om det å ha en psykiske lidelse er en viktig risikofaktor for selvmord er det ingen tydelig årsakssammenheng mellom de to.

Opplevelsen av å føle seg håpløst utenfor kombinert med antagelsen om at andre vil ha det bedre hvis man er død, skaper en farlig idealisering av selvmord, ifølge den ledende selvmordsforskeren Thomas Joiner. Vi skal være forsiktige med å tro at mennesker uten psykiske lidelser ikke tar livet sitt.

2. Vi bør ikke snakke om selvmord

Forsiktig omtale av selvmord kan forsterke et inntrykk av at det å snakke om selvmord er farlig. Disse holdningene finnes til en viss grad også i helsevesenet. Dette er alvorlig hvis det hindrer oss i å spørre konkret om selvmordstanker- og planer. Slike direkte spørsmål hjelper oss å identifisere de som trenger hjelp. Å snakke om selvmordstanker kan ha en terapeutisk effekt, mens en avvisende holdning kan fremprovosere selvmordsforsøk. 

3. Selvmordsforsøk = ønske om oppmerksomhet

Noen tror selvmordsforsøk er en type manipulerende oppmerksomhetssøking, uten at det er et ekte ønske om å dø.  Dette er en holdning som i seg selv kan øke risikoen for alvorlige selvmordsforsøk. Noen kan ønske å dø i et øyeblikk og i neste øyeblikk be om hjelp. Andre undervurderer dødeligheten av forsøkene sine. En studie fant at selvskading oftere er et uttrykk for smerte enn det er et rop om hjelp, og aller minst et ønske om oppmerksomhet. En tilstand av fortvilelse og håpløshet fortjener å bli møtt med respekt.

4. Selvmord skjer uten forvarsel

Vi vet at mange som begår selvmord har gitt et forvarsel. Dette kan være trusler om å skade seg eller ta sitt eget liv, å lete etter metoder for å gjennomføre et selvmord eller å skrive eller snakke om å dø. Desto mer detaljert planene er, jo høyere er faren. Samtidig vil hoveddelen av slike varsler aldri ende i et selvmord. I en studie identifiserte man, ved å lese i pasientjournalene, 35 av 63 personer som hadde tatt livet sitt. I tillegg inkluderte de 1206 personer som viste de samme tegnene, men ikke tok sitt eget liv. Korrekt gjenkjennelse av slike forvarsel er derfor svært krevende, selv når man vet hva man skal se etter.

5. Vi kan ikke hjelpe dem som har bestemt seg for å ta sitt eget liv

Vi skal ikke ha overdreven tro på at helsepersonell eller andre kan med sikkerhet forutsi eller hindre mennesker fra å ta sitt eget liv. Det finnes likevel virksomme tiltak som dialektisk adferdsterapi, og selvmordsforebygging kan være nyttig.

 

Overgrepssaker i barnehager

Da har det vært to saker oppe i media om overgrep i barnehager nå i det siste den ene i Tromsø, og den andre i Bergen. Mange har vist sin avsky rundt dette, mange på en slik måte at man skulle tro de ikke hadde hørt om overgrep før. Noen gikk så langt at de nesten proklamerte at det er bare menn som er overgripere. Så mang en mann som var/er annsatt i en barnehage følte seg tilnærmet uglesett. I sin iver etter å finne på ting som kan begrense mulighetene til Menn å forgripe seg på barnehage barn i barnehagen. Så har faktisk en barnehage gitt menn forbud om å skifte bleier på barn. For å unngå situasjoner der det vil være mulighet for en mann å forgripe seg på et barn. Skal sies at dette er et av flere tiltak de hadde gjort, men er fortsatt det tiltaket jeg reagerer mest på.

Det første jeg tenker rundt et slikt tiltak er at det er en stigmatisering av menn som overgripere. En slik stigmatisering har jeg tidligere bare funnet hos de jeg vil kalle ekstreme feminister. I denne saken vil jeg legge vekt på ekstreme da det jo diskuteres titt å ofte at man vil unngå ekstreme holdninger. Noe jeg synes denne barnehagen viser. Det denne barnehagen tydeligvis glemmer er at det blant kvinner også finnes overgripere, og satt på spissen så vil man med et slik tiltak. Faktisk legge det mer til rette for at en kvinne skulle kunne forgripe seg. Å når man vet at de kvinnelige overgriperene man kjenner til pr dags dato har i alle tilfellene hvert omsorgspersoner. Hva gjør da denne barnehagen hvis det skulle skje hos dem? Skal barna da gå i skitne bleier til de kommer hjem? Ups der kan jo en av foreldrene være overgriper å slik kan man la ballen rulle.

Det er et faktum at med denne praksisen til denne barnehagen så stiller man etter min mening arbeidet mot overgrep flere år tilbake. Da man vet at blant alle gutter/menn som har vært utsatt for overgrep. Så har det vært kvinnelig overgriper i 35 prosent av tilfellene å her må man nok regne med ganske høye mørketall etter min mening. Denne praksisen er også med på å gjøre det enda mere tabubelagt for en gutt å si fra om overgrep fra en kvinne. For fokuset er rettet mot kun menn som overgriper. Så isteden for å forbygge og gjøre det lettere for utsatte å stå frem gjør man det stikk motsatte. Nå har jeg ikke nevnt noe om at kvinner kan forgripe seg på jenter, men det kan de selvfølgelig å det har skjedd. Men det finnes ikke noe tall på hvor stor prosent andel det er. Noe som etter min mening det burde.

Det som er klart er at man må finne andre måter til å unngå overgrep en slike latterlige grep som denne barnehagen har kommet frem til. Man kan f.eks slik man gjør blant ordensvakter be om en sjekk av rulleblad annet hvert år. Slik at man eventuelt får avdekket hvis personer annsatt i barnehage har blitt dømt eller er under etterforskning for overgrep etter at personen ble annsatt i barnehagen. Man kan si at dør til stellerom skal være åpen når det foregår stell. Man kan sørge for at annsatte er minimalt alene med barn. Og sist men ikke minst få dette med overgrep inn i opplæringsplan og etterutdanning samt samarbeider med støttesenter og organisasjoner som finnes på dette feltet.

Det neste ankepunktet jeg har i mot dette tiltaket er at det er diskriminerende mot menn, og derfor unaturlig at det kommer fra en kvinne. Med tanke på hvor opptatt mange kvinner er av likestilling. Å da vil jeg vel tro at man er opptatt av en reell likestilling uavhengig av kjønn, selv om jeg oppfatter mye av likestillings debatten. Som en debatt der likestillingen er kun basert på hva som passer det ene kjønnet best. Igjen er vi tilbake til disse ekstreme feministene.Man kan vel bare tenke seg hvis det hadde vært kvinner som hadde blitt utsatt for en slik diskriminering hvilket ramaskrik det hadde blitt da. Og et likestillingsombud som hadde fort vært frempå med pekefingeren.

Skam og skyld

Skam rommer så mye, det ligger mye følelser i skam. Og selve skammen blir ofte en følelse det også (skamfølelse) Olav Duun sa det slik skamma er vondara enn noko anna vondt. Og jeg skal vel ikke si meg helt uenig i akkurat det. Pga det er så mange følelser og deler av en som menneske som blir berørt av skammen. Skam er ikke noe vi ønsker oss det er ubehagelig, det kan fort sette oss ut av stnd til å få gjort ting. Økt angst, stress, depresjon ol.

Når vi kjenner på skam så kjenner vi på følelser som devaluerer en selv. Man synes man ikke er verdt noe, ingen liker en, man liker ikke seg selv osv. Vi kan se på skam på to måter den som er innoverrettet mot en selv, der vi dømmer oss selv. Og den utoverrettede hvordan vi tror andre dømmer oss. Den indre skamfølelsen oppstår når vi tenker at andre har negative tankar om oss. Det handler om å komme til kort når vi sammenligner oss med andre. Skam handler om at vi ser oss selv med andres blikk og om egne devaluerende tanker. Og vi tenker at det kan være sant. Vi tror at andre kan se hvem vi er. Vi er redde for å bli sett. Da kan vi kjenne på skamfølelsen. Hvis andre visste hvem vi var, så ville de vende seg bort. Vi kjenner oss uverdige. Vi er redde for å bli gjort til latter. Vi kan kjenne oss små og ekle. Vi føler at vi har tapt all ære. Vi kan føle oss som en katastrofe. Dette kan fort medføre at man isolerer seg unngår andre mennesker, unngår alt som kan gi skammen grunn til å vokse.

Den ytre skammen går på hvordan andre vurderer oss. Vi får en følelse av å ikke strekke til når vi blir negativt vurdert. Det vi tenker om oss selv kan også andre tenke. Det vi tenker kan bli bekreftet. Bare et blikk kan utløse sterk skamfølelse. Vi skammer oss over å bli avvist. Vårt selvverd er blitt krenket av andre. Det som gjør det hele enda mere problematisk er at man som oftest kjenner både på den indre og ytreskamfølelsen samtidig. Det kan beskrives slik Når vi møter både en indre og ytre skamfølelse, kan det være svært sterkt. Vi kan oppleve at vi er uten verdi. Sterk skam blir ofte oppfattet som synonymt med lavt selvverd. Når vi skammer oss, fokuserer vi på oss selv. Og når vi ikke kan snakke om det, blir vi ensomme med vår skam. Tilslutt kan skammen bli så ubehagelig at vi skammer oss over skammen. Da omfatter skammen hele vår person med tanker, følelser, kropp og handlinger. Hva som slår sterkest ut kan variere. Ekstrem skamfølelse kan være så overveldende at vi kan foretrekke å dø. Kanskje starter en med selvskading.

En annen følelse som ofte kommer opp sammen med skam er skyldfølelse.

Når man har opplevd mye kritikk, mange svik, trakassering og omsorgssvikt av ulik karakter, kan resultatet bli en slags kronisk skyldfølelse som på sett og vis gjennomsyrer den voksne personligheten. Det avstedkommer i noen tilfeller store begrensninger i livet og hemmer en positiv videreutvikling og nysgjerrig utfoldelse. En person som føler mye skyld finner situasjoner eller sammenhenger i tilværelsen hvor de kan ?legitimere? eller forsvare at de er skyldige. Det gjør dem til forsiktige personer, skånsomme ovenfor andre og stadig redde for å være til bry eller plage andre med sitt nærvær. De trekker seg ofte tilbake, isolerer seg og tror at det er best for alle at de ikke inkluderer seg selv i de sosiale fellesskapene. Dette er veien inn i depresjon og angst. De våger ikke å uttrykke sine følelser, og dermed setter de få grenser for seg selv. De risikerer å bli utnyttet og de risikerer å undergrave sin egen person i så stor grad at identitetsfølelsen vakler

I andre tilfeller vil ikke slike personer isolere seg eller knele under skyldfølelsens tyngde, men fortsette å ha kontakt med sine omgivelser, men på en stilltiende måte oppføre seg slik at andre kommer til å mislike dem. De iscenesetter rett og slett mellommenneskelige situasjoner hvor de på grunn av sin adferd faktisk blir ?skyldige?. De oppfører seg ikke nødvendigvis åpenbart ugreit, men på et ubevisst nivå skaper de situasjoner hvor det er grunn til å klandre dem eller avvise dem. Dermed får skyldfølelsen sin eksistensberettigelse og et enda fastere grep om vedkommendes selvfølelse og personlighet.

Så man kan skjønne at mennesker som sliter med dette har det tungt. Og det er en ond sirkel å komme seg ut av. Nå skal det sies at det er ikke sånn for de fleste at de går å kjenner på skam og skyld konstant. Men det dukker ofte opp i forhold til relasjoner til andre. Det er med på å vanskelig gjøre relasjoner med andre. Og isolering for da føler man seg tryggest å slipper å se skammen og skyldfølelsen så mye i hvitøyet.

Nå skal det sies at det finnes noe som heter sunn og god skam som kan forklares slik: En sunn skamfølelse hjelper oss til å overleve og til å mestre livet. Den kan hjelpe oss til å finne de personlige grensene slik at vi kan forsvare oss selv på en god måte og gir oss en personlig beskyttelse. Og den hjelper oss til å forstå og ta hensyn til andre. Den gode skammen handler om respekten for andre og for oss selv. Det er nyttig at vi kjenner på skamfølelse når vi krenket noen. Skam fortel oss hvem vi er og hvor vår plass er i fellesskapet. Skammen hjelper oss til å være ansvarlige og moralske mennesker. Og den hjelper oss til å opprettholde en god tilknytning til andre. Skam har derfor en positiv funksjon. Svak skam er av det gode. Kort sagt: Skammen regulerer nærhet, avstand og kroppslig kontakt mellom mennesker.

Å det er jo denne typen skam man ønsker seg men som er så vanskelig å regulere når man er vant til at alt man har gjort tidligere har blitt rakket ned på.

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Jurgen Decker

Jurgen Decker

46, Trondheim

Jeg er en mann som har vært utsatt for overgrep fra jeg var 3-16 år. Har vært i mange år innenfor psykiatrien som bruker. Er opptatt av dette med overgrep og psykiatrien. Så kommer nok til å skrive mye om det samt andre hverdags betraktninger. Tidligere styremedlem i landsforeningen for barneverns barn. Tidligere styremedlem i Landsforeningen mot seksuelle overgrep. Erfarings formidler for Nasjonalt kompetansesenter for personlighetspsykiatri

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker